Ethics, Naturally : On Science and Human Values

Abstract

I boken “The Moral Landscape” fra 2010, påstår Sam Harris at det er mulig for vitenskapen å bestemme menneskelige verdier. Denne avhandlingen undersøker og evaluerer Harris påstand i lys av moderne meta-etikk. Jeg ønsker å vise at det er mulig å snakke om moralsk sannhet uten å anta uvitenskapelige premisser, og at den typen vitenskapelig moralsk realisme som Harris står for har de ressurser som trengs for å møte de utfordringene som kommer frem i den meta-etiske litteraturen. Harris foreslår å se på moral slik vi i dag ser på helse. Vi kan aldri vite hvor frisk det er mulig å være, eller om det er mulig for alle mennesker å være så frisk som mulig samtidig, men det er likevel enkelt å skille en syk person fra en frisk, og å benytte vitenskapelige metoder for å identifisere årsakene til god og dårlig helse. Vi mennesker bryr oss om det som skjer i vår verden, og selv om vi aldri kan vite akkurat hvor tilfreds det er mulig å bli med tingenes tilstand, kan vi enkelt skille en fornøyd person fra en som er misfornøyd, og, som Harris foreslår, vil kunnskap om hva som gjør oss tilfreds (verdier) falle mer og mer inn under domenet til dagens bevisthetsvitenskaper. Så lenge hjernene våre viser seg å være like homogene som kroppene våre har vist seg å være, kan vi forvente at alle menneskers velvære, forstått så bredt og inkluderende som mulig, systematisk vil være forårsaket av de samme tingene. Det er usikkert om Harris teori kvalifiserer som ekte moralsk realisme, og om den virkelig kan skille gode moralsk praksiser fra dårlige, selv med en komplett vitenskapelig forståelse av universet og alt i det. Det meta-etiske distinksjonen mellom fakta og verdier, samt de krav som stilles for at moralsk dommer skal kunne kalles sanne, utgjør reelle problemer for Harris. Jeg vil utrede disse problemer før jeg tar for meg Harris teori, slik at jeg kan presentere teorien hans som svar til dem. Jeg presenter først Harris forklaring på hvordan moralske dommer er kognitive, og deretter vurderer jeg hvordan slike kognitive dommer kan sies å være sanne. Det viser seg at Harris teori utgjør en egen utfordring for opprettholdelsen av dagens generelt aksepterte meta-etiske rammeverk. Den avslører en dyp uenighet om hva som kan regnes som moralske sannheter. Jeg mener at Harris klarer å vise hvordan dagens bevissthetsvitenskaper etter hvert vil kunne utvikle bindende moralske anbefalinger og verdifull praktisk moralsk veiledning. Jeg mener også at det er god grunn til å regne slike anbefalinger som moralsk sanne, i likhet med andre vitenskapelige proposisjoner. Hvis dette ikke kan kvalifisere som en form for moralsk sannhet, så er kanskje de kravene meta-etikken stiller for strenge.

In his 2010 book “The Moral Landscape” neuroscientist Sam Harris claims that science can determine human values. This thesis investigates and evaluates Harris’ claim in the context of contemporary meta-ethics. I want to show that this kind of scientific moral realism has the resources to face up to the explanatory challenges found in meta-ethical literature, and to explain how something can be said to be morally true without relying on empirically unsupported evaluative premises. Harris suggests that morality is much like health. We can never know how healthy it is possible to become, or if everyone can be as healthy as possible at the same time, but we can distinguish a healthy person from a sick one and use science to identify the causes of health (that which is good for you). We humans will care about what happens in our world, and while we can never know how satisfied it is possible to become with the state of the world, we can distinguish a satisfied person from an unsatisfied one and—as Harris suggests—knowledge about the causes of well-being (values) “may one day fall within the reach of the maturing sciences on mind”. As long our nervous systems share roughly the same anatomy—like our bodies do—we should expect our well-being to systematically depend on the same external factors. It is uncertain whether Harris’ theory qualifies as genuine moral realism, and if it is actually able to distinguish right from wrong practices, even given complete descriptive knowledge. The meta-ethical distinction between facts and values, and the tasks moral judgments are supposed to accomplish in order to be called “true” provide some serious explanatory challenges to Harris’ theory. I will look at the meta-ethical framework before Harris’ theory, so as to be able to present Harris’ theory as an answer to the meta-ethical challenges. I first present Harris’ theory as a cognitivist theory, and then consider how the cognitive moral judgments it arrives at can be said to be true. As it turns out Harris provides a challenge of his own to the current meta-ethical framework. It seems to reveal a deep disagreement about what qualifies as moral truth. I ultimately think that Harris makes a good case for the plausibility of the maturing sciences of mind developing moral prescriptions and valuable practical moral guidance. I also think that many such prescriptions can be considered true on par with other scientific propositions. If this doesn’t qualify as moral truth, then perhaps that demands of meta-ethics are too strict.