'Alt for Norge!' : En studie av reaksjonene etter kong Olav Vs død, med utgangspunkt i barnetegninger

Abstract

17. januar 1991 døde kong Olav V av Norge. Tjue år senere, den 22. juli 2011 opplevde Norge den største terrorhandlingen utført i fredstid i vår historie. Selv om kong Olavs død ikke var en tragisk hendelse på samme måte som de den 22. juli, og på ingen måte kan sammenlignes med disse innholdsmessig, så var også dette en hendelse som traff en hel nasjon. Det som særlig opptok meg med reaksjonene på kongens død var den massive oppslutningen. En kan si at dette vanligvis forekommer etter meningsløse eller uforståelige hendelser og dødsfall, som nettopp 22. juli, men var det virkelig så uforståelig at en 87 år gammel mann døde, selv om det var av hjerteinfarkt og selv om han var konge? Jeg mener nei og anser det dermed som særlig interessant å undersøke hvorfor folk reagerte på den måten de gjorde.

I boka Døden på norsk spør Olaf Aagedal hva slags språk vi benytter oss av i møtet med døden, det være seg overfor andre som har mistet noen eller om vi selv er nærmeste pårørende. Denne oppgaven tar på mange måter for seg samme spørsmål, men hovedvekten er imidlertid på barn. For å kunne si noe om den enorme oppslutningen til ritualet etter kong Olavs død blir det i dette perspektivet nødvendig å finne ut hva slags språk barna benyttet seg av. Dette gjør jeg ved å undersøke deres hilsener som ble lagt ut på Slottsplassen etter kongens bortgang og som i dag befinner seg på Riksarkivet i Oslo. Jeg studerer tegningene ved hjelp av kulturhistorisk nærlesing og klassisk bildeanalyse med utgangspunkt i Erwin Panofsky og Roland Barthes. Jeg forstår både barnas hilsener, men også ritualet som ytringer, og analyserer dem deretter ut fra Mikhail Bakhtins dialogismebegrep.

Med det gjeldende internasjonale klima på den tiden og den felles oppfatningen av kong Olav, hans liv og virke, særlig kringkastet gjennom media, som bakteppe, mener jeg at en studie av barnas hilsener og ritualet som helhet, blant annet kan si noe om følgende spørsmål: Hva gjorde at det ble slik en massiv reaksjon på kongens død? Hvorfor ble barna satt i spissen for dette sørgetoget? Var dette en ny måte å sørge på i 1991, slik mange hevdet og kanskje hevder? Var ritualet på Slottsplassen et så spontant uttrykk som flere omtalte det som? Og hvorfor utfører vi i Norge slike ritualer, i dag så vel som i 1991?