"Når hovedprosjektet ditt er deg selv" : Muligheter og begrensninger for rusrehabilitering i fengsel

Abstract

”Når hovedprosjektet ditt er deg selv” Muligheter og begrensninger for rusrehabilitering i fengsel

Student: Hilde Heisholt Veileder: Hedda Giertsen Levert ved: Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo, mai 2013

Temaet for denne oppgaven er rusrehabilitering i et lukket fengsel. I Soria-Moria erklæringen fra Stortinget (2005) ble det nedfelt at styrking av ruserehabilitering og behandling både i og utenfor fengslene skulle iverksettes. Den første rusmestringsenheten i fengsel ble åpnet i 2007 som et samarbeid mellom Justis- og politidepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. I 2009 åpnet enheten på Ullersmo fengsel. Åpningen av enhetene har forankring i Stortingsmelding 37 (2007-2008) og i Kriminalomsorgens helhetlige russtrategi for perioden 2008-2011. På bakgrunn av dette reiser denne oppgaven følgende to spørsmål: Hvilke muligheter og begrensninger møter rusmestringsenheten på i sitt arbeid for å hjelpe personer med problemer på grunn av rusbruk? På hvilken måte kan rusrehabilitering fungere i et lukket fengsel? Dette har blitt forsøkt besvart gjennom en kvalitativ studie basert på deltagende observasjon ved rusmestringsenheten i Ullersmo fengsel, og til sammen ni intervjuer med innsatte og ansatte på denne avdelingen.

Rusmestringsenheten tilbyr rusrehabilitering til innsatte som har problemer med sitt rusbruk. Rehabiliteringen er ment til å starte en prosess som forbereder de innsatte til videre behandling i institusjon ute i samfunnet, men det er frivillig om den innsatte velger å gå videre i behandling etter oppholdet på avdelingen. Rusmestringsenheten jobber med fellesskapet som metode, og har fire grunnverdier, også kalt de innsattes verdier, som de baserer rehabiliteringsarbeidet på. Disse verdiene er: rusfrihet, trygghet, ærlighet og kameratstøtte. De fire verdiene, samt fellesskapet som metode og motivasjon for rehabilitering, er temaer som jeg diskuterer i denne oppgaven.

Det kommer frem i intervjuene at avdelingens ansatte bruker fellesskapet som metode for å tilrettelegge for best mulig rehabilitering av de innsatte. Dette forutsetter at de innsatte er deltagende i sin egen rehabiliteringsprosess. Foucaults regjerings og hyrdemaktbegrep blir benyttet her for å diskutere dette. Det kommer også frem at de innsatte sier de skulle ønske at det ble brukt mer tid på grupper. De innsattes muligheter for god rehabilitering og endring diskuteres ved å benytte Bourdieus habitusbegrep og teorier om sosialt rom.

De innsatte viser en grunnleggende motivasjon for rusrehabilitering i det at de søker seg til rusmestringsenheten. Jeg presenterer to forskjellige måter å kategorisere de innsattes motivasjon på. De ansatte på sin side ser etter en spesiell type motivasjon, og spørsmålet her er om de innsatte oppfyller kriteriene for den riktige typen motivasjon som de ansatte stiller. Motivasjon blir også diskutert ved å bruke Foucaults regjeringsperspektiv.

Ansatte og innsatte opplever ulike utfordringer i forhold til egen trygghetsfølelse på avdelingen. Oppgaven drøfter hvorvidt rusrehabiliteringen begrenses av deres forhold til resten av fengselet, og andre innsatte. Rusmestringsenhetens posisjon i det sosiale feltet på Ullersmo blir diskutert opp i mot ansattes og innsattes følelse av trygghet. Jeg bruker blant annet Goffmans teori om sosial identitet for å illustrere hvordan de innsatte på avdelingen opplever spenningen mellom dem selv og andre innsatte i fengselet. Hvilke muligheter er det for de innsatte for å være ærlig på rusmestringsenheten?

Kameratstøtte er en måte de innsatte kan hjelpe hverandre mot rusfrihet i en rehabiliteringssammenheng. Basert på uttalelser fra informantene argumenterer jeg for at de innsatte på et vis må velge side. De kan enten velge å vise kameratstøtte helt og holdent som et bevis på at de er klare for et rusfritt liv, mens noen er mer ambivalente og usikre på hvilken vei de skal ta.

I slutten av oppgaven setter jeg fingeren på momenter som viser det motsetningsfylte forholdet mellom fengselet som utøver av straff og kontroll og rusmestringsenhetens rehabiliteringsarbeid og innhold. Jeg foreslår her at en måte å se rusmestringsenhetens forhold til fengselet på kan gjøres ved å bruke Goffmans begrep om totale institusjoner. Rusfrihet er et av målene med rusmestringsenhetens arbeid, og avslutningsvis diskuterer jeg hvorvidt det er noe som er like viktig som rusfrihet de innsatte tar med seg fra et opphold på avdelingen, som de kan ta med seg ut i sitt møte med samfunnet etter soning.