Abstract
Generalistprinsippet og tilfeldighetsprinsippet er to sentrale prinsipper i norske domstoler. I denne avhandlingen diskuterer jeg hvordan prinsippene kan sees i sammenheng med spesialisering i domstolene. Hovedproblemstillingen min er på hvilken måte reagerer norske domstoler på samfunnets økende grad av kompleksitet? Avhandlingens første del tar for seg hvordan dette kan sees i sammenheng med saksfordelingen i domstolene. Dette vil åpne opp for å diskutere avhandlingens hovedtittel: Spesialisering i domstolene? Videre vil dette reise spørsmålet om domstoler i større grad bør bli spesialisert. Forståelsen av spesialisering avgrenses til en økende grad av spesialisering av dommere i førsteinstans og til sivile saker. Sivile saker har igjen blitt begrenset til å gjelde to ulike sakstyper som er komplekse på hvert sitt vis, skattesaker og barnefordelingssaker.
Mitt metodiske utgangspunkt har vært kvalitativ metode, som igjen vil si at jeg har benyttet meg av det som kalles klassisk rettssosiologisk metodetriangulering. Det innebærer at jeg har kombinert observasjon, intervjuer og litteraturanalyse for å nærme meg svar på problemstillingen min. De empiriske funnene blir så diskutert i lys av rettsosiologisk teori, som har tyngdepunkt i den tyske sosiologen Niklas Luhmanns forståelse av det moderne, komplekse samfunn. Ved å betrakte domstolene som et subsystem gjennom Luhmanns teoretiske tenkning kommer hovedoppgaven til det moderne samfunn i fokus – nemlig å redusere kompleksitet. Et supplerende teoretisk perspektiv tar utgangspunkt i Max Webers forståelse av makt, som igjen legger grunnlaget for diskusjonen rundt dommerens profesjonsmakt. Domstolene i Norge skal i dag i utgangspunktet ikke være spesialiserte, men generelle. Det vil si at dommere i norske domstoler skal administrere alle sakstyper som de blir tildelt gjennom tilfeldighetsprinsippet. Tilfeldighetsprinsippet betyr i hovedsak at saksfordelingen i domstolene skal skje gjennom en på forhånd fastsatt ordning, eller gjennom et slags avkrysningssystem. Avhandlingen viser på sin side at tilfeldighetsprinsippet har en pragmatisk karakter, som kan tyde på at det i den enkelte domstol foregår grader av spesialisering basert på dommerens bakgrunn, interesse og spesifikke kompetanse på forskjellige saksfelt. Slik sett foreligger det en uformell spesialisering i norske domstoler i dag.
På samme tid registreres det at sakstilstrømningen til domstolene stadig øker i kompleksitet, som har ført til at spesialisering i domstolene har blitt gjenstand for diskusjon. I tillegg er det juridiske miljøet i stor grad preget av spesialisering, noe som kan føre til at advokater og prosessfullmektiger i mange tilfeller sitter med en spisskompetanse på sitt felt. Dommeren vil slik systemet er i dag, fortsatt sitte med en generell kompetanse på de ulike saksfeltene. Avhandlingen diskuterer dette forholdet, som i tilfeller kan skape en kunnskapsmessig skjevhet mellom dommere og prosessfullmektiger.
I samarbeid med Domstolsadministrasjonen og landets øvrige domstoler ble det i 2008 satt i gang et frivillig forsøksprosjekt basert på moderat spesialisering i domstolene som ble avsluttet i 2012. Moderat spesialisering vil si at dommerens saksportefølje skal innebære 20 % spesialisering, mens de resterende 80 % av saksporteføljen fortsatt skulle fordeles etter tilfeldighetsprinsippet. Det var frivillig for den enkelte dommer å delta og hva slags område dommere ville spesialisere seg i tok utgangspunkt i den enkelte dommers interesse. Videreføring av moderat spesialisering er fremdeles basert på frivillighet, både med tanke på den enkelte domstol og den enkelte dommer. Med utgangspunkt i overnevnte diskuterer jeg i avhandlingen hvorvidt domstoler i Norge fortsatt kan kalle seg generelle og hvorvidt det er hensiktsmessig med en økende grad av spesialisering av dommere. Avslutningsvis vil det foreligge et rettspolitisk forslag som viser at domstolens bruk av interne ressurser bør få en mer formell, obligatorisk og åpen karakter.