Rettspsykiatri i en norsk kontekst : Forutsetninger og forventninger

Abstract

Masteroppgaven er en studie av rettspsykiatriens rolle i norske straffesaker. I forbindelse med 22. juli-saken har rettspsykiatri vært mye debattert og kritisert i offentligheten. Dette er i midlertid ikke første gang rettspsykiatrien har vært ute i hard vær. Vi finner diverse offentlige utredninger som har hatt rettspsykiatri, og rettsmedisinen i sin helhet, som tema. Denne oppgaven ser på rettspsykiatrien fra særlig to perspektiver: Tingrettsdommernes perspektiv og de rettsoppnevnte rettspsykiatriske sakkyndiges perspektiv.

Den overordnede problemstillingen har vært: Hvilke forventninger stiller norske domstoler og de rettsoppnevnte rettspsykiatriske sakkyndige til hverandre i straffesaker der tilregnelighetsspørsmålet står sentralt, og hvilke forutsetninger har de for å innfri hverandres forventninger?

Oppgaven tar utgangspunkt i straffeloven § 44 om tiltaltes tilregnelighet. Retten har ansvar for at saken blir fullstendig opplyst, men ettersom utilregnelighetsregelen bygger på medisinske begreper, har retten ofte ikke nok kunnskap til selv å avgjøre dette. Retten må rådføre seg med noen som besitter denne kunnskapen, og oppnevner derfor rettspsykiatere og/eller psykologspesialister.

Oppgaven ser på de utfordringer og problemer som oppstår når to så forskjellige fagfelt som jus og medisin møtes i retten. Den belyser og utforsker aspekter knyttet til temaet, blant annet hva det vil si å være en godt egnet sakkyndig, hvordan mandatet bør utformes, hvordan vurdere de sakkyndiges erklæringer med mer. Et viktig og gjennomgående moment er kommunikasjonsaspektet. Det viser seg at det er lite kommunikasjonen mellom de rettsoppnevnte rettspsykiatriske sakkyndige og tingrettsdommerne. Den lille kommunikasjonen som foreligger er svært mangelfull. Her finnes det et stort forbedringspotensial. Blir kommunikasjonene bedre, vil dette også kunne føre til at rettsikkerheten blir bedre ivaretatt.

Oppgavens problemstilling blir drøftet med utgangspunkt i blant annet deltagende observasjoner, samt intervjuer med rettspsykiatriske sakkyndig og tingrettsdommere. Teoretiske perspektiver om makt, tillit, møte mellom jus og medisin, samt rettens ønske om å redusere det modere samfunnets kompleksitet, vil være gjennomgående i oppgaven, og fungere som analyseverktøy når de empiriske funnene behandles.