Bortvist : En studie av politiets arbeidsmetoder i innsatsen mot de åpne rusmiljøene i Oslo.

Abstract

I denne oppgaven har jeg studert Oslo-politiet og deres innsats mot de åpne rusmiljøene i Oslo sentrum, et tema som både er kriminologisk relevant og aktuelt i tiden. Jeg har gjennom intervju, observasjon og dokumentanalyse funnet at det er noen trekk som peker seg ut som spesielt viktige ved politiinnsatsen, både når det gjelder bakgrunn, målsetninger og metode for arbeidet. Den åpenlyse omsetningen og bruken av narkotika i bybildet blir av politiet sett som et stort ordensproblem som ikke kan tolereres, samtidig som informantene presiserer at rusmisbruk er et helseproblem som det ikke er politiets oppgave å endre. En av flere målsetninger er å spre rusmiljøet slik at man ikke lenger har ansamlinger i sentrumsområdene som i dag er tungt belastet av narkotikaomsetning. For å nå disse målene kombinerer politiet flere tiltak. For det første er de synlig tilstede i bybildet, uniformert og iført gul vest for å tydeliggjøre sitt nærvær, både overfor publikum og rusmiljø. Den synlige tilstedeværelsen tenkes å være både trygghetsskapende og forebyggende for kriminalitet. For det andre er bortvisninger, som vil si et muntlig pålegg om oppholdsforbud i definerte sektorer i sentrum, et sentralt og viktig verktøy i politiinnsatsen. I tillegg til bortvisninger har politiet forhøyet foreleggssatsene i de belastede områdene, et tiltak som er både kritisert og diskutert fordi satsene ikke ble gjort offentlig kjent. Vi kan dermed se en kombinasjon av flere tiltak i politiinnsatsen som både representerer proaktive og reaktive politistrategier, og nettopp politistrategier er et sentralt tema for oppgaven når jeg søker å se dagens politiinnsats i lys av både kunnskapsbasert politiarbeid, beroligende politiarbeid og boken windows- teorien. Det viser seg at innsatsen har momenter som faller inn under alle de nevnte strategiene. Dessuten blir det klart at bortvisning er et verktøy som på mange måter er sammensatt, og som kan representere både proaktive og reaktive strategier. For øvrig er det et tiltak som har problematiske sider knyttet blant annet til rusmisbrukernes rettssikkerhet, og vi kan reise en diskusjon rundt hvorvidt politikontrollen har ekskluderende tendenser som stenger rusmisbrukere ute fra det offentlige rom. Til tross for problematiske aspekter representerer bortvisningene en sanksjonsform som kan ses å ha mindre skadelige konsekvenser enn andre alternativer, som for eksempel forenklet forelegg. Dette gjør at jeg undrer om vi kan se antydninger til skadereduserende tendenser ved dagens politiinnsats. Politiinnsatsen i Oslo er inspirert av erfaringer fra fem europeiske storbyer som etter langvarig arbeid har hatt suksess med å fjerne eller redusere åpne rusmiljø i bybildet. Derfor er det interessant å se flere likhetstrekk og fellesnevnere mellom innsatsen i Oslo og lignende arbeid i Amsterdam. I likhet med Amsterdam er det også i Oslo et nært samarbeid mellom statlige, kommunale og frivillige instanser. Politiinnsatsen er nemlig en del av et stort samarbeidsprosjekt, kjent som Sentrumsarbeidet, der man gjennom samarbeid søker å forhindre åpne rusmiljø i sentrumsområdene og forbedre levekårene for rusmisbrukerne.