Politiets ansvar? : En studie av politiets rolle i oppfølging av straffedømte barneovergripere etter løslatelse

Abstract

Det er et økende fokus på håndtering av risiko og farlighet i den vestlige verdens kriminalpolitikk. Ser man for eksempel på angloamerikanske land, er kontrollen med straffedømte barneovergripere i økende grad blitt diktert av sensasjonspregede medieoppslag og populistisk pregede politiske utspill. Dette har ført til at utstrakt kontroll og til dels offentliggjøring av historikk og personalia etter løslatelse er blitt vanligere virkemidler i politiets forebyggende arbeid på feltet. Hensikten med denne oppgaven var å kartlegge norsk politis rolle i oppfølgingen av straffedømte barneovergripere og belyse om lignende utviklingstrekk som nevnt ovenfor kan spores her til lands. Jeg stilte derfor følgende spørsmål: Hva er politiets rolle i oppfølgingen av straffedømte barneovergripere i Norge, sett i lys av eventuelle behov for forebyggende tiltak mot nye overgrep fra samme gjerningsperson? Problemstillingen er belyst gjennom en kvalitativ undersøkelse der representanter fra fire politidistrikter, Kripos, Justis- og beredskapsdepartementet og Kriminalomsorgen ble intervjuet. Tema for disse intervjuene var organisering av arbeidet med overgrepssaker, informasjonsflyten innad og mellom etater, eventuell oppfølging av dømte overgripere etter løslatelse og, i den sammenheng, om Justis- og beredskapsdepartementets rundskriv G-116/2000, Varslingsrutiner for å hindre seksuelle overgrep mot barn, er implementert i denne oppfølgingen. Det viser seg at dette området av politiets virksomhet har gjennomgått flere endringer de siste årene. Disse gjelder først og fremst organisering og kompetanseheving i politidistriktene. Formålet har vært å forbedre etterforskningen, og organisering i team ser i den forbindelse ut til å være et godt tiltak. Oppfølging av ferdigsonede og straffedømte under permisjon har i begrenset grad vært definert som et ansvarsområde for norsk politi, og dette gjelder også for overgrepssaker mot barn. Dette står noe i motsetning til det forebyggende ansvaret som etaten har overfor all type kriminalitet i sitt distrikt etter politiinstruksen. Slik forebygging kan være informasjon om hvor de straffedømte bosetter seg, om de oppsøker plasser hvor barn befinner seg, om de bryter vilkårene i en eventuell prøveløslatelse osv. Informantene i politidistriktene så på oppfølging av straffedømte som hensiktsmessig i forbyggende øyemed. Det er imidlertid noen grunnleggende forutsetninger som ikke er til stede for at en slik oppfølging kan finne sted. En hovedhindring for oppfølging er mangelfull informasjonsutveksling innad i politiet og mellom politiet og Kriminalomsorgen. Denne informasjonsflyten framstår i dag som tilfeldig. Videre er det lite etablerte rutiner for hvordan eventuell informasjon skal forvaltes lokalt. Det ble etterlyst bedre retningslinjer for dette. Et annet aspekt av oppfølgingen er hva slags handlingsrom politiet har med hensyn til det lovmessige. Det som tydeligst markerer en grenseoppgang i denne sammenhengen er Justisdepartementets rundskriv G-116/2000, Varslingsrutiner for å hindre seksuelle overgrep mot barn. Rundskrivet gir hjemmel for at politiet kan varsle hvis man sitter på kunnskap om "pedofile og eventuelt andre farlige personer". Varslingen kan gå til personer som er direkte berørt av risikoen som disse personene utgjør, men ikke til allmennheten. Paradoksalt nok var inntrykket fra intervjuene at rundskrivet praktisk talt var ukjent i politidistriktene. Ved nærmere gjennomgang trakk imidlertid informantene fram både positive og negative sider ved å ta det i bruk. Det positive gikk på at det ga tjenestepersonene handlingsrom til å gripe inn i situasjoner der risikoen for nye overgrep er fremtredende. På den annen side så de rundskrivet som problematisk satt opp mot den alminnelige taushetsplikten de er pålagt. De pekte på behovet for konkrete saker som kunne sette presedens for anvendelsen. Denne innvendingen berører også den mer allmenne problemstillingen om hensynet til personvern og rettsikkerhet opp mot samfunnets behov for vern mot kriminalitet. En annen innvending mot at rundskrivet blir tatt i bruk, var at forutsetningen for bruken av det ikke er til stede. Dette gjelder primært de manglende systemene for informasjonsutveksling som er omtalt ovenfor. Min studie peker ikke mot at vi er på vei mot en kontrollkultur som er sammenlignbar med den som har utviklet seg i fryktorienterte kulturer. På informasjonssiden er det snarere slik at det ikke er etablert systemer som muliggjør effektiv oppfølging av straffedømte barneovergripere etter løslatelse og dermed tilrettelegging for forebygging. Rundskriv G-116/2000 er på sin side et verktøy som kan tolkes som et sterkere kontrolltiltak, men er ikke fulgt opp med klare direktiver om å implementeres i virksomheten og har dessuten strengere personvernrestriksjoner enn i landene som har gått lengst på dette området.