Den problematiske kvinneutstillingen : En analyse av "Kvinner som beveger kunsten" på Museet for samtidskunst

Abstract

Hva er problemet med kvinneutstillingene? Det fremgikk av mottagelsen av Goddesses: Kvinner som beveger kunsten 2, på Museet for samtidskunst (2010), at det ikke gikk an å stille ut kunstnere under fellesnevneren kvinne uten å møte kritikk. Tanken om at kvinnefokuset i kollektive og feministiske kunstutstillinger overskygger de ulike kunstverkenes singularitet, og befester kvinnenes posisjon som «den andre» er, som denne oppgaven viser, hverken ny eller særnorsk. Akkurat denne kritikken ser ut til å dukke opp hver gang kvinnelige kunstnere stiller ut sammen under temaet «kvinne». Kritikken bunner i en post-strukturalistisk forståelse av kjønn og kunstproduksjon som først ble toneangivende på 1980-tallet. Denne diskursen ser ut til å være dominerende i kunstfeltet fremdeles. På en annen side kan det være en motstand mot feminisme som ligger til grunn for den sedvanlige kritikken av disse utstillingene. Goddesses: Kvinner som beveger kunsten 2, var en kartleggende og historiserende utstilling av kvinnelige kunstneres virke fra 1950 til i dag, med utgangspunkt i museets samling. Vi ser at denne typen utstillinger har dukket opp flere steder på 2000-tallet i andre vestlige lands store museumsinstitusjoner. Med Goddesses ville Museet for samtidskunst gi oss en representasjon av kvinnenes kunsthistorie, feminisme og mangfold – i en og samme håndvending. På den måten var utstillingen vanskelig å plassere, fordi den fremstod som en kombinasjon av den tradisjonelle «kvinneutstillingen» og et kritisk og feministisk utstillingsprosjekt. Utstillingsagenten forsøkte for det første å synliggjøre kvinnelige kunstnerskap i et historisk perspektiv, og dermed etablere kvinner i den allerede eksisterende kanon. For det andre analyserte utstillingsagenten kvinnenes sosiale og historiske omstendigheter, og avviste kanon og det institusjonelle rommet som autoriserer den. Den tredje strategien som var tatt i bruk, fokuserte på en analytisk tilnærming til femininitet, der utstillingsagenten forsøkte å transformere publikums forventninger til kunsten og museet. Kanskje var det kombinasjonen av disse tre strategiene som gjorde utstillingen vanskelig å plassere. Det kunne like godt være de motstridende idéene knyttet til kjønn og kunstproduksjon som pekte i ulike retninger. Utstillingsagentens tydeligste ønske, var å vise de kvinnelige kunstnerne som verdige representanter for en bredere avantgarde – noe som var lettere sagt enn gjort.