Jakten på god presseetikk : endring og kontinuitet over tid i Pressens Faglige Utvalg

Abstract

Med utgangspunkt i utvalgte uttalelser fra Pressens Faglige Utvalg (PFU), og dens forgjenger Det Faglige Utvalg (DFU), undersøker denne masteroppgaven hvordan Utvalget (DFU/PFU) har fungert ordenskapende i etiske problemer mellom en klager og en innklagd, og hvordan Utvalget selv har fremmet "god presseskikk" i et historisk perspektiv. Ettersom tilfeller av individuell journalistskikk, fra publikums perspektiv, kan oppfattes som et uttrykk for den generelle presseetikkens standard, er det viktig at PFU viser at enkelttilfeller av dårlig journalistskikk slås ned på. Analysen viser at PFUs ordenskapende funksjon på 2000-tallet kommer tydeligere frem enn på 1950-tallet. Prioriteringen hos PFU ligger i å skape orden, i å vektlegge det saksspesifikke fremfor det prinsipiell, og i å hjemle de etiske "dommene" i Vær Varsom-plakatens retningslinjer, fremfor å drøfte etiske problemstillinger mer generelt. I sammenligning har DFU vært opptatt av å etablere presseetiske standarder, noe som henger sammen med en tidligere mangel på nettopp retningslinjer, og at klageren før kom fra pressens egne rekker, og dermed trengte veiledning. Ved å håndtere flere konflikter mellom pressen og samfunnet enn presseinterne konflikter, gir PFU uttrykk for en økt profesjonalitet. Som et resultat av denne utviklingen imiteres visse aspekter fra juridiske apparater slik at etikken i PFU til en viss grad minner om juss – i lettvariant. Analysen peker også på at innklagde pressemedier som hovedregel avviser påstander om etisk uforsvarlighet – og har gjort det siden 1950.

Vedlegg 1 + 2 er ikke elektronisk tilgjengelig i DUO.

This thesis aims to shed light on the Pressens Falige Utvalg (PFU (the Norwegian press complaint comission)) in a historical perspective. Based on a selection of rulings made by PFU in the 2000s and from its predecessor DFU in the 1950s, this thesis aims to examine how the DFU/PFU has functioned as a mediator between the complainant and the defendant, and how the PFU/DFU itself promotes "good press ethics". Due to the fact that the public might read an individual journalist's ethics as an expression of the general ethical standards in the press, it is important that the PFU shows that cases of bad ethical behavior are not tolerated. This thesis shows that the PFU prioritizes promoting order, tends to focus on the specifics of each individual case, and to base its ethical conclusions in the ethical guidelines Vær Varsom-plakaten. The DFU on the other hand has prioritized discussing general ethical standards. This might be connected to the former lack of ethical guidelines and due to the fact that most complainants themselves were journalists and therefore needed guidance. Hence it can be said that the DFU focused on creating the framework for the ethical guidelines while the PFU has used this framework to mediate disputes between the press and the public. Through mediating and issuing rulings in these disputes, it can be said that PFU in some aspects is imitating legal bodies. This thesis has also revealed that while defendant media outlets generally reject accusations of bad ethical conduct when a complaint is made – and have been doing so since the 1950s.

Attachment 1 + 2 are not digitally available in DUO.