Hva gikk galt med opptrappingsplanen for de aller sykeste psykisk syke? : En drøfting av noen mulige årsakssammenhenger på bakgrunn av en gjennomgang av offentlige utredninger og samtaler med brukere

Abstract

Oppgaven tar utgangspunkt i helsevesenets tilbud til pasienter med alvorlige psykiske vansker. Det har vært bred politisk enighet om at tilbudet til denne gruppen har vært for dårlig. Derfor ble det bevilget betydelige midler til en omstillingsprosess innen psykisk helsevern for å bedre tilbudet. Denne omstillingsprosessen ble kalt Opptrappingsplanen for psykisk helse og innebar en omlegging og kapasitetsøkning av tjenesten. Flere undersøkelser viser imidlertid at tjenesten for denne pasientgruppen ikke har fått det løftet i kvalitet som forventet. Oppgaven prøver å beskrive noen hypoteser om årsaker til at politikernes gode intensjoner i begrenset grad er blitt realisert for denne gruppen pasienter. I første del av oppgaven beskrives grunnlaget for opptrappingsplanen og de ambisjoner og metoder som ble brukt for å heve tjenesten. Sentrale vurderinger og evalueringer av opptrappingsplanen blir så gjennomgått. Opptrappingsplanens fokusområder blir så sammenholdt med brukeres erfaring i møte med psykisk helsevern under og etter opptrappingsperioden. Med utgangspunkt i brukernes erfaringer drøftes mulige årsaker til manglende måloppnåelse. I oppgaven tas det utgangspunkt i en modell som operasjonaliserer samhandling/koordinasjon på forskjellige nivå, for å se om måten samhandling har vært organisert på etter opptrappingsplanen er med på å hemme utviklingen av et bedre tjenestetilbud. Det fremsettes noen hypoteser om mulige sammenhenger mellom organiseringen av tjenesten og manglende måloppnåelse. Enkelte hypoteser etterfølges av mulige tiltak som vil kunne bedre svikten. I oppgaven pekes det på konsekvensen av manglende koordinering og involvering av pasienter og pårørende i behandlingsopplegget. Manglende tilpassing av tilbudet til den enkelte brukers behov ut fra myndighetenes ambisjoner om å standardisere tjenesten. Faren ved målforskyvning problematiseres i lys av myndighetenes forsøk på innføring av kvalitetsindikatorer og andre måleparametere som prøver å kvalitetssikre tjenesten. Det beskrives hvordan en rigid forståelse av regelverket knyttet til taushetsplikt medfører svekkelse av tilbudet til pasientene.