Kunstens kritikk og kritikkens kunst : En idéhistorisk studie av essayisten Nils Kjær

Abstract

I denne avhandlingen belyser jeg den norske essayisten Nils Kjær (1870-1924) fra ulike idéhistoriske vinkler. Først undersøker jeg Kjærs resepsjonshistorie, for å vise hvordan han har blitt lest og forstått som essayist. Her fremkommer det at Kjær først og fremst har blitt forstått som ”skrivekunstner”, som skrev med ”gullpenn”, og at han både har blitt hyllet som ”essayisten par excellence” og avfeid som ”pseudoessayist” av denne grunn. Jeg mener at denne lesningen av Kjær er basert på en historisk konstruksjon, med rot i formidlernes reproduserende henvisninger til hverandre framfor nærgående kjennskap til Kjærs egen tenkning om essayformen. I resten av oppgaven vender jeg blikket mot Kjærs begrep om essayet, og denne tenkningens forhold til synkron og diakron kontekst. Jeg viser hvordan Kjær forstår essayet som en bestemt form for kunstkritikk, og at denne tilnærmingen til kritikken er et eksplisitt oppgjør med naturalistisk-positivistiske pretensjoner om å gjøre kunstkritikk til moderne vitenskap. Videre leser jeg denne tenkemåten i lys av samtidig tenkning om kunst, sannhet og kritikkens vesen og formål. Til slutt forsøker jeg å plassere Kjær i henholdsvis essayets og kritikkens historie, ved å lese ham opp i mot to tenkere som er sterkt forbundet med disse sjangerne: Renessansens Michel de Montaigne og romantikkens Friedrich Schlegel. Jeg viser at det hos alle tre ligger en epistemologisk skeptisisme til grunn for deres bevisste bruk av essayet og beslektede former som fragmentet. Dernest undersøker jeg hvordan Kjær kan ha vært påvirket av de to.