Abstract
Formål: Kartlegge helsepersonells kunnskap om ernæring, før og etter gjennomføring av kommuneorganisert ernæringskurs. Studien søker spesielt å kartlegge endring i kunnskap, holdninger og handlingsferdigheter om underernæring hos respondentene.
Teoretisk forankring: Identifisert litteratur viser til sammensatte årsaksforhold som har innvirkning på eldres ernæringsstatus. Det trekkes frem eldres og helsepersonells kunnskap. I tillegg belyses teoretiske perspektiver rundt kunnskapsstrukturer i sykepleien.
Metode: Dette er en utforskende studie med pretest posttest design der det benyttes selvrapporterende spørreskjema for innsamling av data. Spørreskjemaet ble besvart på to tidspunkter, før og etter at det samme arbeidslaget hadde fått tilbud om kurs, og er derfor et bekvemmelighetsutvalg. Det empiriske materialet var gjenstand for deskriptive analyser for å se om det var endring mellom testtidspunktene, da det var få respondenter som faktisk gjennomførte ernæringskurset.
Resultater: Respondentene har ikke kjennskap om tilgjengelige ressurser som storkjøkken, kostkontakt eller ernæringsfysiolog. Det er ingen endring omkring respondentenes selvoppfattede ansvarsområder, der sykepleier og fastlege ofte får ansvaret. Det er en signifikant endring der respondentene antar at det er fastlege som tar vektansvar. Det er signifikant økning av kunnskap når det gjelder BMI klassifisering for underernæring, likevel brukes BMI beregninger brukes i liten grad. Til tross for kunnskap om når vektmålinger bør utføres, viser funn at det ikke foreligger klare vektmålingsrutiner. Funn gir uttrykk for økt kunnskap om hjelpemidler som brukes for å vurdere ernæringsstatus, men at de ikke alltid brukes.
Konklusjon: Til tross for kommunens fokus på å øke de ansattes kunnskap om ernæring gjennom ernæringskurs, gir studien inntrykk av at de ansatte ikke får den informasjonen som er tilgjengelige for kunnskapsutvikling. Dermed får de heller ikke kunnskap om tilgjengelige ressurser, og dette kan ses i manglende kunnskap om ernæring, samt nedsatt evne til å iverksette og behandle underernæring.
Nøkkelord: ernæring, underernæring, kunnskap, helsepersonell, hjemmesykepleie, hjemmeboende eldre
Purpose: To identify health care providers knowledge about malnutrition, before and after completion of a in-service nutritional course. The study seeks to document changes in the respondents attitudes, skills and level of knowledge regarding malnutrition after completion of these courses.
Literature review: Identified literature discusses the complexity of causes that relate to the elderlys nutritional status. It highlights older peoples own knowledge about nutrition and health care providers knowledge. Theoretical perspectives on knowledge structures in nursing are also presented to address the aim of the study.
Method: The study was conducted with an exploratory, pretest posttest design, with self- reporting questionnaires. A convenience sample was recruited. The questionnaire was answered at two separate time points, before and after home care team had the opportunity to participate in a nutritional course. The empirical material was subject to descriptive analyzes to explore possible changes since comparative analysis was infeasible due to few respondents that actually had completed the nutrition course.
Results: The study shows that the respondents lack knowledge about available resources to support the nutritional work. There is no change in the respondents perception of responsibilities, and the nurse and general practitioner are often seen as responsible. There is a significant change when respondents believe that the general practitioner have assumed responsibility of weight-measurements. Still, there is a change of perception that nutritional work should be a multidisciplinary collaboration. There is a significant increase in respondents knowledge about BMI classification regarding malnutrition. However, BMI calculations are not used for the assessment of nutritional status. Despite knowledge of when weight-measurements should be performed, the findings show that there are no explicit routines for weight measurements. The finding also document that the respondents have more insight about tools used to assess nutritional status, but lack knowledge to assess and implement nutritional therapy.
Conclusion: Although the municipality is focusing on increasing staff knowledge about nutrition by offering in-service nutrition courses, the findings of this study indicate that the staff does not receive the information that is available for their daily work. Thus, they do not know about available resources, thereby expressing lack of knowledge about nutrition, and exhibiting impaired ability to initiate and manage malnutrition.
Key words: nutrition, malnutrition, knowledge, health care providers, home care, homebound elderly