Behandling på boks : En kasusstudie av selvhjelpsverktøyet Psykologisk Førstehjelp som normativ diskurs

Abstract

Bakgrunn: Psykologifaget presenterer seg ofte som en nøytral vitenskap, men bidrar samtidig med å forme individers selvforståelse gjennom det som blir kalt "en terapeutisk kultur". Fokus i denne studien er diskurser knyttet til de ideologiske begrepene instrumentalisme og individualisme i selvhjelpsskrinene Psykologisk Førstehjelp for barn og ungdom. Formålet med oppgaven er en kritisk undersøkelse av selvhjelpsverktøyets språklige fremstillingen av emosjonshåndtering og barn og unges rolle i å løse psykiske vansker. Kasuset blir fortolket som en representant for en ”hovedstrøm” i psykologifaget i dag, og en overordnet hensikt med analysen vil være å bidra med en refleksjon rundt verdier i faget forøvrig.

Metode: Studien er en kasusstudie av de to selvhjelpsskrinene Psykologisk Førstehjelp for barn og unge i alderen 8-12 år og 13-18 år hvor det blir brukt en diskursanalytisk tilnærming i analysen.

Resultater: I analysen finner jeg at selvhjelpsskrinene fremstilles som en tilnærmet universell metode som har en ambisjon om å nå bredt ut i befolkningen. Teknikkene blir i selvhjelpsmaterialet presentert som et middel til å oppnå et mål om økt velvære for individet noe som kan tyde på at skrinene fremmer det man kan kalle et instrumentelt ideal for følelseshåndtering. Materialet har fokus på individuell mestring, men avhengighet av andre fremmes som også som en viktig norm, noe som gjør skrinene atypiske som selvhjelpsprodukter. En kontekstuell forståelse av årsaker og løsninger på psykiske vansker er ikke inkludert ut over familiesystemet.

Avslutning: I avslutningen drøftes implikasjoner av funnene for barn og unge, og fagets rolle som normativ vitenskap. Et instrumentelt ideal for følelseshåndtering kan fylle et behov for selvkontroll i en kompleks hverdag. Dette idealet kan imidlertid bli et problem når en normativ diskurs som dette tar mål av seg av å være universell.