Det første møtet mellom pasient og terapeut og betydningen dette har for prediksjon av utfall. En kvalitativ studie av samspill i 1. og 2. time av terapi

Abstract

Sammendrag Tittel: Det første møtet mellom pasient og terapeut og betydningen dette har for prediksjon av utfall. En kvalitativ analyse av samspill i 1. og 2. time av terapi. Forfatter: Charlotte Marie Kirkhus Hovedveileder: Margrethe Seeger Halvorsen Biveileder: Anna Louise von der Lippe Bakgrunn: Forskning har vist at psykoterapi fungerer ved behandling av psykiske lidelser. Det er imidlertid ikke avdekket betydningsfulle forskjeller mellom ulike terapiformer med henblikk på effekt. Derimot viser det seg at relasjonen mellom terapeut og pasient og kvaliteten på denne er avgjørende for utfall. Terapeutens relasjonelle egenskaper er konsistent assosiert med etableringen og opprettholdelsen av god allianse. Allianse målt tidlig i terapi predikerer utfall bedre enn senere mål i samme prosess. Det er derfor av betydning å undersøke om en kan se slike mønstre allerede i 1. og 2. time. Og finne ut hva som kjennetegner slike samspill for å forstå hvilke mekanismer som bidrar til å etablere den terapeutiske relasjonen. Metode: Utvalget til studien er hentet fra ”Nasjonalt Multisenterprosjekt for prosess og utfall av terapi”. Studien er en induktiv naturalistisk kvalitativ studie. Det har blitt gjort en nærgående analyse av de terapeutiske dialogene i flere steg. Første steg var å lytte til det emosjonelle klimaet i dialogen. Deretter ble det foretatt en detaljert analyse av transkripsjonene. I etterkant av dette ble terapiene inndelt i grupper ut i fra høy eller lav endring. Det ble i lys av utfall analysert hvilke mekanismer knyttet til pasient og terapeut som kunne gi informasjon om utfall. Tematisk analyse ble benyttet som konkret arbeidsmetode ved kategorisering av materialet. Forfatter har i alle disse stegene jobbet selvstendig. Resultater: Analysen resulterte i tre overordnede kategorier for terapeuten, A ”Sensitivt og oppmerksomt tilstede”, B ”Tåle eget ubehag” og C ”Empatisk holdning”. Disse var å betrakte som sentrale mekanismer i samspillet. To overordnede pasientkategorier, 1 ”Samspillsinvitasjon” og 2 ”Holdning til endring”, viste seg å være sentrale ved pasientens bidrag til samspillet. Hovedfunn fra analysen viste at det er kategorienes interaksjon med hverandre i samspill, som kan predikere utfall. Terapeutkategori B ”Tåle eget ubehag”, viste seg å være en sentral kategori med hensyn til hvilke mekanismer som tidlig påvirker etablering av allianse. Diskusjon: Hovedfunn fra analysen og dets relevans diskuteres i lys av etablert forskning på prosess og utfall av terapi. Der dette er hensiktsmessig knyttes funnene opp mot relevant psykodynamisk/-analytisk teori.