Troverdigheten til barn som vitner. : Barnets uttrykte emosjoner og påvirkningen av disse på juryers vurderinger av troverdighet og skyld i saker med mistenkt seksuelt overgrep.

Abstract

I saker der det er mistanke om seksuelt overgrep av barn er barnets og tiltaltes forklaringer ofte det eneste juryen har av bevis. Dermed blir spørsmål om vitnets troverdighet ekstra viktig i slike saker. Mye forskning tyder på at et vitnes uttrykte emosjoner under vitneforklaringen kan påvirke folks vurderinger av dette vitnet. Denne studien undersøkte i hvilken grad dette også gjelder når et barn er vitne og de som vurderer sitter i en jury, noe som ikke tidligere har vært gjort. Mer spesifikt ble det undersøkt hvordan de uttrykte emosjonene til et barn som vitner om seksuelle overgrep, kan påvirke juryers vurderinger av barnets troverdighet og spørsmål om tiltaltes skyld. Filmer med fiktive avhør av en jente ble vist til 153 deltakere (hovedsakelig studenter) der jenta viste enten trist eller sint emosjon mens hun snakket om at hun var blitt utsatt for seksuelt overgrep av faren. Deltakerne ble deretter bedt om å vurdere jentas troverdighet, sjansen for at faren var skyldig, om faren var skyldig eller ikke, og hvor streng straff faren eventuelt burde få. I kontrollgruppa vurderte deltakerne hver for seg disse spørsmålene. I eksperimentgruppa ble deltakerne satt sammen i juryer på mellom fire og åtte personer og bedt om å diskutere seg frem til svar på spørsmålene. Deretter skulle de gjøre vurderinger hver for seg. Resultatene viste generelt en effekt av uttrykt emosjon. Et trist vitne ble vurdert som mer troverdig, det ble vurdert som mer sannsynlig at faren til et trist vitne var skyldig, og faren ble oftere dømt skyldig når vitnet var trist. Det var liten effekt av å diskutere i jury med tanke på å redusere virkningen av vitnets uttrykte emosjoner. Mulige forklaringer på dette diskuteres.