Dæt læses mæd Æ : En komparativ undersøkelse av norsk og dansk danna talemål 1750-1850

Abstract

En har tidligere ofte antatt at det norske danna talemålet i Kristiania har vært «dansk skrift lest i norsk munn», det vil si at dansk talemål har hatt svært lite, eller ingenting, å si for utviklinga av norsk danna talemål. I denne oppgava drøfter jeg forholdet mellom dansk og norsk danna talemål hovedsakelig i tidsrommet 1750–1850, men med noen perspektiver både lenger bakover og lenger framover i tid.

I første del av oppgava drøfter jeg noen av de sosiale og historiske språkforholda i Danmark og Norge fra om lag 1500 til 1850, her også med noen perspektiver lenger fram i tid. I denne delen blir det klart at det finnes to typer danna talemål: En høgtidstale som bare brukes innafor formelle domener, og en danna dagligtale som brukes i alle andre situasjoner av den sosiale eliten.

Danmark begynner å få et standardisert skriftspråk, i likhet med England, på 1500-tallet, og dette skriftspråket baserer seg på talemålet til en sosial elite i og omkring hovedstaden København. Rundt 1700 blir høgtidstalen så uniform at vi kan kalle det en egen varietet. I andre halvdel av 1800-tallet konvergerer høgtidstalen og den danna dagligtalen, og vi får et dansk standardtalemål omkring 1900.

I Norge får vi til å begynne med en høgtidstale omkring 1700 basert på det danske skriftspråket, det danske danna talemålet og Kristiania-dialekten. På slutten av 1700-tallet oppstår så den danna dagligtalen som ei ytterligere blanding av dansk og norsk talespråk. Vi får altså først en høgtidstale i Norge som er basert på et ikke-nasjonalt språk, i motsetning til den mer normale situasjonen i Danmark, der den danna dagligtalen oppstår først. Alle disse varietetene påvirker hverandre på forskjellige måter og i ulik grad gjennom tidene.

I andre del av oppgava gjør jeg rede for språkstrukturen i den danske og norske høgtidstalen og i hvilken grad de forskjellige varietetene har påvirka hverandre. Høgtidstalen er svært skriftnær, men vi øyner noen få folkemålselementer fra Kristiania-dialekten og en del talemålselementer fra dansk. Særlig er uttalen av grafemene <æ> og <e> påfallende like i norsk høgtidstale og dansk høgtidstale. Systemene med runda bakre vokaler viser også en del likheter.

Norsk danna dagligtale er også en del av drøftinga i siste del av oppgava, og her viser jeg at det finnes noen tilsynelatende åpenbare påvirkninger fra dansk talemål. I tillegg finnes det enkelte former som tidligere er antatt å være fra Kristiania-dialekten, men som også viser seg å sammenfalle med dansk uttale. Alt i alt viser undersøkelsene mine at danna talemål i Kristiania inneholder en del danske talemålselementer og er ikke bare basert på dansk skrift.