"En form for form omkring noget, der eksploderer" : Hybriditet og narrativ identitet i Kirsten Hammanns Fra smørhullet

Abstract

I denne oppgaven undersøker jeg hvordan Kirsten Hammanns Fra smørhullets (2004) form problematiserer forholdet mellom fiksjon og virkelighet, og hvordan hovedpersonens narrative identitet speiles i denne problematiseringen.

I den estetiske analysen undersøker jeg romanens tittel, komposisjon, fortellerstruktur og intertekstuelle referanser. Sentralt er forskjellen mellom romanens to deler, et framtredende motiv representert ved svartmalte vinduer, romanens to fortellerstemmer og et vidt spekter av intertekstuelle referanser. En gjennomgående diskusjon i den estetiske analysen er romanens trekk fra ulike sjangre. Romanen er vankelig å plassere i en bestemt undersjanger, da den har trekk fra både dagboken, selvbiografien, chick lit, metafiksjon og den postmodernistiske romanen. Jeg søker å vise hvordan de forskjellige sjangertrekkene kan knyttes til rammebrudd og en problematisering av forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Avslutningsvis konkluderer jeg med at Fra smørhullet er en hybrid roman.

I den tematiske analysen søker jeg å vise hvordan hovedpersonens identitet speiles i romanens form, og slik kan karakteriseres som en narrativ identitet. Jeg bruker fortrinnsvis Paul Ricoeurs definisjon av narrativ identitet som grunnlag for analysen, og argumenterer for at fortellingen kan ses som en modell for identitetsdannelse. Dette relateres til Zygmunt Baumans karakteristikk av det moderne samfunn som flytende modernitet og Anthony Giddens’ beskrivelse av senmoderniteten, da hovedpersonens identitetsprosjekt kan knyttes til en senmoderne identitetskrise. Jeg vil konkludere med at hovedpersonens identitet ikke er narrativ i Ricoeurs forstand, men uttrykk for en flytende identitet, som kan speiles til Fra smørhullets hybride form.

I avslutningen vil jeg se nærmere på hvordan romanens portrett av hovedpersonen impliserer en kritikk mot en rasjonalitet eller væremåte, som kanskje er typisk for det senmoderne individet, hvor engasjementet kun er tilstede hvis det ikke er ubeleilig for oss.