«Jeg fant ikke hav, og jeg fant ingen himmel, men hverdagens melankoli» : Ei lesning av Alf Prøysens viser

Abstract

Denne masteroppgava har sitt utgangspunkt i distinksjonen mellom høg- og låglitteratur og den tilhørende forutinntattheta som synes å være gjeldende for Alf Prøysens tilsynelatende lågkulturelle forfatterskap. Med grunnlag i dette forsøker oppgava å framheve alvorlige, mangefasetterte og lyriske sider ved hans diktning, nærmere bestemt ved hans visediktning, da den sjangeren i størst grad har blitt stempla som entydig, banal, jovial og munter. For å framheve de alvorlige aspektene ved hans diktning fokuserer jeg på eksistensielle temaer i denne oppgava, med utgangspunkt i problemstillinga: Hvordan framstiller et utvalg av Prøysens viser hverdag og virkelighetsflukt, og på hvilken måte kommuniserer disse visene med hverandre? Problemstillinga er således tredelt og fordrer i første rekke å analysere og diskutere et utvalg viser som framstiller en dagligdags hverdag. I fortsettelsen fordrer problemstillinga å analysere og diskutere et utvalg viser som framstiller virkelighetsflukt i hverdagen. Til slutt forsøker jeg å finne fram til en felles forståelsesramme for alle visene, gjennom å undersøke den overordna kommunikasjonen dem imellom.

Innledningsvis framsetter jeg en hypotese om at visene framstiller hverdagen som syklisk og uavvendelig, samt at virkelighetsflukt vil stå sentralt. Dette bekreftes gjennom analysene av henholdsvis «Slipsteinsvæilsen», «Bikkje-lenkje» og «Den rotlause visa» på den ene sida og «Lomnæsvisa», «Bak min røde parasoll», «Den vonde visa» og «Fløttardag» på den andre. De førstnevnte visene framstiller en uunngåelig, ufravikelig og forutbestemt hverdag, mens de sistnevnte visene på ulike måter framstiller virkelighetsflukt i tilknytning til den samme typen hverdag. De forskjellige framstillingene av virkelighetsflukt kan videre sies å være et resultat av den framstilte hverdagen, og påpeker slik en kausalitet, som igjen er med på å besvare problemstillingas siste del angående kommunikasjonen visene imellom.

Avslutningsvis utdyper jeg denne overordna kommunikasjonen gjennom en diskusjon av uttrykket hverdagens melankoli, som dukker opp i visa «Mannen på holdeplassen». Gjennom en analyse av denne visa, i tillegg til en analyse av «Visa og løgna», er det rimelig å anta at kausaliteten mellom hverdags- og virkelighetsfluktframstillinga kan forstås ut fra et slikt trivielt hverdagsmelankolibegrep, hvor individuelle livsholdninger og sinnstemninger preges av begrensa sjølråderett. Dikotomien mellom egne indre behov og ønsker på den ene sida og samfunnets ytre forventninger og krav på den andre framstilles gjennomgående i alle visene. Dette gjør det plausibelt å benytte hverdagens melankoli som overordna begrep og tematikk innafor denne oppgava og dets viseutvalg – og følgelig som et eksempel på en alvorlig og mangetydig side ved Prøysens diktning, livsvisdom og livsfilosofiske struktur.