Abstract
Oppgaven undersøker Gaute Heivolls roman Før jeg brenner ned (2010) med utgangspunkt i hva Jon Helt Haarder kaller performativ biografisme. Det innebærer blant annet at verket er et terskelestetisk verk, det vil si at det skaper en terskeltilstand mellom fiksjon og virkelighet. Teoretiske perspektiver fra Poul Behrendts begrep dobbeltkontrakten og Arne Melbergs forståelse av den litterære selvfremstillingen fungerer som supplerende innfallsvinkler. Heivoll investerer sin egen biografi i verket, og verkets eksplisitte nærhet til et virkelig forelegg åpner for en heteronom lesning. Jeg viser hvordan forfatteren Gaute Heivoll etablerer og befester sin identitet som forfatter i verket, gjennom å skrive seg selv inn som forteller. Verket peker utover seg selv, og med utgangspunkt i Austins språkhandlingsteori, undersøkes forholdet mellom verkets språkhandlinger som konstativer og performativer, og hvordan de fungerer i verden utenfor verket. Heivolls bekjennelse og den bekjennende språkhandlingen står sentralt i selvfremstilling, da Heivolls fullbyrdelse av egen identitetsforvandling lar seg gjøre ved å bekjenne. Hvorvidt verkets blanding av fiksjon og virkelighet kan sies å være etisk forsvarlig, diskuteres ut fra den danske filosofen Knud Eiljer Løgstrups fenomenologiske etikk, hvis grunnvilkår er tilliten. Dette kombineres med Behrendts forståelse av den implisitte kontrakten mellom forfatter og leser. Heivolls erkjennelse av egen identitet perspektiveres ut fra Martin Heideggers begreper om egentlighet og uegentlighet, og tildekket kontra avdekket væren. Dette settes i sammenheng med Melbergs påstand om at litterær selvfremstilling dreier seg om å skjule, søke og vise et selv. Heivoll avdekker sin egentlighet, seg selv og sin egentlige væren, gjennom erkjennelse av døden som mulighet, ved farens død. Ved å avdekke sin egen dikteridentitet som noe som har ligget latent i ham, etablerer Heivoll seg selv som forfatter gjennom foreliggende roman.