| dc.description.abstract | Sammendrag
Overordnet fokus i denne masteroppgaven har vært å se nærmere på det flere beskriver som en økende fare for domenetap i Norge. Jeg har valgt å ta for meg det domenet som sannsynligvis, kanskje med unntak av arbeids- og næringslivet, er satt hardest under press, og der faren for domenetap av mange blir regnet som størst, nemlig innenfor akademia. Det er på mange måter et paradoks at utdanningsinstitusjonene, som skal ha en ledende rolle i å bevare og videreutvikle det norske språket, samtidig er det domenet som i størst grad påvirkes av, og selv mest benytter, engelsk. Hovedfokuset mitt har vært å se nærmere på fordelingen av pensumspråket ved grunnutdanningen, der det er størst enighet om at språket i all hovedsak skal være norsk.
Jeg har gjennomført en pensumundersøkelse innenfor de to studiene økonomi og administrasjon og statsvitenskap ved seks utdanningsinstitusjoner i Norge, for å se om det er forskjeller i bruken av norsk og engelsk mellom de institusjonene som har utarbeidet en intern språkpolitikk, og de som ikke har det. Undersøkelsen viser at det norske språket opprettholder sin posisjon som hovedspråket ved første studieår, gitt at omtrent 74 prosent av pensumlitteraturen er norskspråklig og de resterende 26 prosent er engelskspråklig. Likevel viser undersøkelsen til dels store forskjeller mellom de ulike institusjonene. Blant annet så har Norges Handelshøyskole (NHH) omtrent halvparten av sin pensumlitteratur på engelsk, mens det samme studiet ved Høgskolen i Telemark (HiT) bare har knappe 2 prosent. Dette har mest sannsynlig en sammenheng med institusjonenes ulike profil og ønske om å være internasjonalt konkurransedyktige. Det mest interessante aspektet ved denne undersøkelsen er at de to utdanningsinstitusjonene som har utarbeidet en egen språkpolitikk, NHH og Universitet i Oslo (UiO), også er de institusjonene som anvender mest engelskspråklig pensumlitteratur.
Denne oppgaven inneholder også en analyse av to spørreundersøkelser som er besvart av henholdsvis kursansvarlige og studenter ved de aktuelle studiestedene. Gjennom disse undersøkelsene får man belyst fordelingen av pensumlitteraturen på en litt annen måte en selve pensumundersøkelsen. Den søker blant annet svar på spørsmål knyttet til hvilket grunnlag man avgjør hva slags pensumlitteratur som skal leses, av hvem og hvordan dette blir tatt imot blant studentene? Spørreundersøkelsen viser at overraskende mange av de kursansvarlige alene avgjør hva slags litteratur som skal være på pensumlisten. Det kan med andre ord virke som utdanningsinstitusjonene har få klare retningslinjer for hvem som skal stå for valg av pensumlitteraturen og hva som skal velges, og at dette i hovedsak resulterer i at det er de enkelte kursansvarlige selv som får denne oppgaven. Likevel kommer det tydelig frem at de aller fleste kursansvarlige har et bevisst forhold til problemstillingen knyttet til valget av norsk eller engelsk pensumlitteratur, men at premissene for valgene de gjør, er nokså ulike, både innad og på tvers av institusjonene.
Spørreundersøkelsen blant studentene gir også mange interessante svar. Blant annet ser det ut til å være en tendens til at de studentene som leser mest engelsk, ønsker seg mer norskspråklig litteratur, og motsatt. På den annen side synes det å være en sammenheng mellom fordelingen av pensumspråk på studiet, og valg av språk på en fremtidig masteroppgave. Studentene som leser mest engelsk ytrer i større grad et ønske om å skrive masteroppgaven på engelsk, mens det er en motsatt tendens blant studentene som har en høyere andel norskspråklig pensumlitteratur.
Videre ser jeg i oppgaven nærmere på forhold som både direkte og mer indirekte har betydning for pensumlitteraturen og valg av språk. Ett kapittel ser nærmere på fordeler og ulemper med bruk av norsk og engelsk pensumlitteratur og hvor argumentene er mange og gode for bruken av begge, men hvor noen av argumentene for norsk synes å veie tyngst, i alle fall på innføringsnivå. Jeg går også nærmere inn på bokbransjens aktuelle debatt om boklov vs. fripris. Utfallet av denne debatten er svært viktig, da den mest sannsynlig vil ha stor innvirkning på fremtidig produksjon av fagbøker og i neste omgang tilgang på norsk- og engelskspråklig pensumlitteratur. Med tanke på kulturpolitiske mål vil et vedtak om en boklov være det mest ideelle, men her får man helt klart ulike svar og oppfatninger avhengig av hvem man spør.
Avslutningsvis ser jeg på domenetapsdebatten i våre skandinaviske naboland, og skisserer et læreboksamarbeid som jeg mener kan være med på å bidra til å styrke de skandinaviske språkene og begrense presset fra de engelskspråklige fagbøkene. I en tid hvor det å skrive lærebøker bygger lite prestisje og har lav status blant fagpersoner, kan et samarbeid på tvers av de skandinaviske landene, med økonomiske og faglige incitamenter, sikre en god norsk og skandinavisk faglitteratur også i fremtiden. | nor |