Det som er best for barnet : Samværsrett etter barnelovens § 43 1. ledd

Abstract

Studien omhandler barnelovens § 43 1.ledd som gir foreldre rett til samvær med egne barn. Begrepet "det som er best for barnet" fremkommer av barnelovens § 48, og er formål og tolkningsprinsipp for avgjørelser tatt for barn. Barnefordelingssaker er komplekse og skal avgjøres etter alle forhold tatt i betraktning. Sakkyndigvurderinger kan inngå i helhetsvurderingen.

Rettspraksis legger til grunn at det er best for barn å ha kontakt med begge foreldre, selv om de ikke bor sammen, eller barn og foreldre ikke kjenner hverandre. Tidligere presumsjon for mor, er ikke lenger gjeldende rett.

Barnets medbestemmelsesrett gjelder fra 7 år og foreldre skal både spørre og lytte til det. Ved anklager om vold eller overgrep, skal samvær ikke tilkjennes ved risiko for barnet.

Foreldrekonflikt kan hindre mulighet for samvær. Hvordan samværssambotasje blir vurdert er ikke entydig. Mest mulig samlet foreldrekontakt er et viktig hensyn, det samme er barns medbestemmelsesrett og dets sårbarhet. Miljøskifte vurderes ikke så entydig negativt som tidligere, men flytting må gi barnet en fordel.

Hvem av foreldrene som har skyld i bruddet, foreldres eget behov for samvær, hva de tror på, hvordan de er som personer, hvor de bor, hva de tjener, hvor mye tid de bruker på barnet, blir ikke tildelt vekt, medmindre det konkret påvirker barnet.

Høyesterett synes forsiktig med å skape rett i samværssaker. Barnets beste skal "først og fremst" gjelde. Dette innebærer at prinsippet kan fravikes, men kun av tungtveiende grunner, i trå med EMD-praksis.