En teoretisk og historisk drøfting av en hypotese om at en egalitær inntekts- og formuesfordeling stimulerer økonomisk utvikling

Abstract

Er det faktisk mulig at en jevn fordeling stimulerer økonomisk vekst? I denne hovedoppgaven drøftes muligheten først med utgangspunkt i økonomisk teori. Deretter drøftes hvordan en egalitær fordeling kan ha bidratt til Nederlands oppsiktsvekkende høye velstandsnivå i handelskapitalistisk tid et velstandsnivå resten av den vestlige verden først innhentet etter to meget tidkrevende industrielle revolusjoner.

Mens fordeling var et helt sentralt tema for klassiske økonomer som Adam Smith, har moderne mainstream økonomer og økonomisk teori mindre å si om problemstillingen i hvert fall slik faget undervises ved universiteter og høyskoler. Den økte kompleksiteten en oppdeling i ulike grupper av forbrukere og inntektsmottakere ville gitt i formaliserte modeller, er nok noe av forklaringen. Men det kan like mye skyldes en økende vegring mot å forholde seg til interessemotsetninger i samfunnet. Selv lar jeg Adam Smith fungere både som økonomisk og etisk veileder i oppgaven.

Muligheten for at egalitet kan stimulere økonomisk vekst undersøkes først med utgangspunkt i nokså enkle resonnementer. Jeg legger til grunn at samfunnsøkonomien primært er etterspørselsdrevet. Siden lavinntektsgrupper har høy forbrukstilbøyelighet mens høyinntektsgrupper foretrekker en høyere spareandel, vil en utjevning av kjøpekraften gi sterk etterspørsel og høy sysselsetting. Samtidig vil høye arbeidslønninger motivere bedriftene til å velge arbeidsbesparende produksjonsutstyr og metoder. Siden sysselsettingen er sikret gjennom den høye forbruksetterspørselen, møter omstillinger liten motstand blant arbeidstakerne. Og den sterke etterspørselen etter arbeidsbesparende produksjonsutstyr bidrar til utvikling og spredning av ny teknologi.

Men kan det virkelig være så enkelt? Vil ikke høye lønninger bidra til å undergrave lønnsomheten i næringslivet og viljen til å skape arbeidsplasser gjennom investeringer. Isolert sett er svaret trolig ja. Men effekten dempes ved at høye lønnskostnader i én bedrift gir gode avsetningsmuligheter for andre bedrifter. Og selv om en skjevere fordeling kunne gitt en høyere gjennomsnittlig sparetilbøyelighet, er det langt fra sikkert at dette ville gitt økte produktive investeringer. Den definisjonsmessige likheten mellom sparing og investering i nasjonalregnskapet kan sånn sett virke villedende. Økt sparing bidrar mer typisk til lageropphoping i bedriftene, og kan utløse oppsigelser og konkurser. Slik legges grunnlaget for lavkonjunktur og krise. Dessverre har kriser har en selvforsterkende tendens siden fordelingsskjevhetene øker. I et historisk perspektiv har slike tilbakeslag bidratt sterkt til å hemme den økonomiske utviklingen.