Voksne og livslang læring : mellom internasjonal politikkutforming og nasjonal styring

Abstract

Temaet for denne oppgaven er sammenhengen mellom livslang læring som internasjonal utdanningspolitisk visjon og utforming av utdannings- og kompetansepolitikken for voksnes læring på nasjonalt nivå. Formålet med oppgaven har vært å få innsikt i hvorvidt dagens systemer for voksnes læring slik de er beskrevet i form av styringsstrukturer-, strategier og -tiltak i politikkutformingen, avspeiler overordnede utdannings- og kompetansepolitiske mål om livslang læring slik de er uttrykt i utdanningspolitiske tekster.

Med utgangspunkt i Kosellecks begrepshistoriske tilnærming er internasjonale og nasjonale utdanningspolitiske tekster analysert for å avdekke hvilke meningskonstruksjoner av begrepet livslang læring som har hatt betydning for utforming av den nasjonale politikken for voksnes læring. Gjennomgangen av tekster fra de internasjonale organisasjonene har vist at begrepet gis ulik mening av ulike organisasjoner, og at det har endret innhold over tid. Livslang læring, betraktet som internasjonal norm, har gjennom koordinert innsats fra organisasjoner som OECD, EU og UNESCO blitt spredd til en rekke land, både som begrep og politisk strategi. Innefor sosiologisk institusjonalisme kan internasjonale organisasjoner betraktes som spredningsagenter for ideer som tar form av normer. Livslang læring kan betraktes som en slik norm som får oppslutning, blant annet fordi det gir legitimitet.

Funn fra analysen av stortingsmeldingene viser at begrepet har endret meningsinnhold over tid, og at ulike dimensjoner ved begrepet vektlegges i de ulike meldingene. Den Stortingsmeldingene omtaler at det er nødvendig med fleksible, tilpassede og tilgjengelige opplæringstilbud for voksne, og flere reformer og styringstiltak er iverksatt for å styrke mulighetene for voksnes læring i flere sektorer, blant annet Kompetansereformen i 2000. Samtidig har begrepet i dag fått sterkere referanser til læring i tidlig alder, mens referansene til kompetansegivende opplæring for voksne er blitt svakere.

Livslang læring som kompetansepolitisk strategi involverer flere sektormyndigheter og forvaltningsnivåer. I stortingsmeldingene legges det stor vekt på betydningen av at koordinering på systemnivå er en forutsetning for å lykkes med å få flere voksnes til å delta i læringsaktiviteter. Regelverk og ordninger i ulike sektorer fremstår imidlertid som uoversiktlige og fragmenterte. Reformer og styringstiltak virker derfor ikke alltid etter intensjoner som uttrykkes på politisk nivå. Dermed kan de etablerte styringsstrukturene fungere som hindringer for livslang læring for voksne.