Nasjonalister mot Putin : En analyse av nasjonalister i Russlands utenomparlamentariske opposisjon

Abstract

Etter valget til Statsdumaen i Russland i desember 2011 fant det i flere russiske byer sted store demonstrasjoner mot angivelig valgfusk. Demonstrasjonene tidlig i desember var i hovedsak arrangert av utenomparlamentariske bevegelser og organisasjoner med et liberaldemokratisk syn. Mot slutten av desember, og videre inn i vinteren 2012 var også russiske nasjonalister i stor grad til stede på demonstrasjonene. Disse demonstrasjonene krevde ikke bare omvalg, men også en liberalisering og demokratisering av russisk politikk. Denne oppgaven tar for seg utviklingen av den russiske nasjonalismen og skiller mellom en ”gammel” og en ”ny” russisk nasjonalisme. Oppgaven fokuserer særlig på den nye nasjonalismen – en etnonasjonalisme som gjerne vil fremstå som demokratisk, og som ønsket å samarbeide med liberaldemokratiske tendenser i Russlands utenomparlamentariske opposisjon. Ettersom liberalisme og nasjonalisme tradisjonelt utgjør ideologiske motsetninger i Russlands politiske sfære, ble dette samarbeidet gjenstand for nysjerrighet så vel som bekymring fra flere forskere og observatørers side. Denne oppgaven viser imidlertid at dette ikke er et nytt fenomen i Russlands politiske historie, fordi et liknende samarbeid mellom de to ulike ideologiske tendensene fant sted på 1960-tallet, så vel som i 1989-1991. Det alle disse tre periodiske samarbeid har til felles, er at de alle er basert på en ”negativ konsensus”, hvor grupper som står utenfor det politisk institusjonaliserte systemet søker sammen med andre som avviser systemet. Disse gruppene har en klar idé om hva de er imot (altså regimet og systemet), men formulerer ikke noen konsolidert idé om hva der for. Et sentralt spørsmål i denne oppgaven er hvorfor noen russiske nasjonalister begynte å fremstille seg selv som demokrater, og finner at dette er en del av en bred taktikk men ikke et uttrykk for nasjonalistenes demokratiske sinnelag. Hovedformålet med denne taktikken var nasjonalistenes ønske om ikke å fremstå som en marginal tendens i Russlands politiske sfære, men heller forsøke å fremstå som mer moderate og ansvarlige politikere. Derfor var et samarbeid med utenomparlamentariske liberaldemokratiske tendenser både ønskelig, men også en nødvendig omvending. De russiske nasjonaldemokratene ser på Vladimir Putins regime som ”antirussisk” og mener etniske russere blir terrorisert og diskriminert i sin egen stat. Den demokratiske retorikken er blir dermed brukt for å fremstille russiske nasjonalister som et demokratisk alternativ til den autoritære, antirussiske staten.