I den mørke kjernen : Skam som narrativ drivkraft og sjangerkonvensjon i J. M. Coetzees Boyhood, Youth og Summertime

Abstract

I denne oppgaven undersøker jeg temaet skam i J. M. Coetzees Boyhood, Youth og Summertime. I den første delen foretar jeg en nærlesning av verkene hvor jeg diskuterer skam som en narrativ drivkraft, det vil si hvordan skammen er et sentralt element i fortellingenes utvikling. I Boyhood og Youth er Johns skam først og fremst knyttet til en kolonialistisk diskurs som preger hans tanker om egen identitet og verdi. Jeg belyser dette begrepet via Edward Saids orientalismebegrep og Abdul R. Janmohameds teori om den manikeiske allegori. Begge disse teoretiske perspektivene fanger opp ideen om en dikotomisk inndeling mellom koloniherrer og kolonisert, hvor de koloniserte betraktes som underlegne i forhold til koloniherrene. I Summertime har John frigjort seg fra den kolonialistiske ideologiens grep, han skammer seg ikke lenger over å være underlegen. Tilbake i Sør-Afrika etter sitt utenlandsopphold, skammer han seg derimot over den overlegne posisjonen han blir plassert i som hvit sørafrikaner under apartheid og over sin etniske tilknytning til afrikaanerne. Skammen over afrikaaneridentiteten går igjen i alle selvfremstillingene, og jeg diskuterer denne skammen med utgangspunkt i Jeff MacMahans begrep om kollektiv skam. I oppgavens andre del analyserer jeg trilogien ut i fra et sjangerperspektiv. Her trekker jeg inn to sentrale tekster i bekjennelsessjangeren, Augustins Confessiones og Jean-Jacques Rousseaus Les Confessions, for å vise hva som skjer når Coetzee henholdsvis bryter og følger sjangerkonvensjonene disse tekstene har bidratt til å etablere. Her introduserer jeg begrepet ”sannhetseffekt” for å forklare effekten som oppnås når Coetzee skriver om skam. Begrepet ”postkoloniale bekjennelser” er også mitt eget, og jeg lanserer dette begrepet for å undersøke verkene i forhold til skammen som finnes i de koloniale strukturene. Her baserer jeg meg på Jean-Paul Sartres idé om at skam forutsetter en objektsposisjon, og følger Timothy Bewes’ og Frantz Fanons videreutvikling av denne teorien i en postkolonial kontekst. Jeg finner at Coetzee fremhever sin skam ved å plassere seg selv i en objektposisjon, og at han gjennom denne strategien kritiserer den kolonialistiske diskursen som opprettholder et verdihierarki for å kunne utøve makt. I Boyhood, Youth og Summertime er det kolonialistiske verdisystemet synlig både gjennom forholdet mellom Vesten og Sør-Afrika og i apartheidregimets ideologi. Jeg viser hvordan selvfremstillingene fungerer som en kritikk av disse verdisystemene, både i deres innhold og form.