En annerledes adjektivfortelling : En grammatisk beskrivelse av adjektivets definisjonskriterier

Abstract

I denne masteroppgaven diskuterer jeg definisjonen til adjektivene, slik den er fremstilt i Norsk referansegrammatikk (1997). Den grammatiske beskrivelsen jeg presenterer er et forsøk på å vise at en adjektivinndeling basert på gradbøyning ikke nødvendigvis er den som tjener ordklassen best. Dette bunner i at definisjonen ikke innlemmer alle ordene som er i ordklassen, og dette gjør at en faktisk kan stille seg spørsmålet om hvorvidt gradbøyning faktisk er det avgjørende kriteriet, jf. død – *dødere – *dødest, gravid – *mer gravid – *mest gravid, fjerde – *fjerdere – *fjerdest. Disse ordene kan ikke gradbøyes, men er allikevel en del av ordklassen, men da på syntaktiske og semantiske premisser. Derimot er det et avgjørende poeng for Norsk referansegrammatikk (1997) at alle ord med gradbøyning skal kategoriseres som adjektiver. Dermed har tradisjonelle adverb konvertert til adjektivklassen, blant annet ofte – oftere – oftest, lenge – lenger – lengst. Disse ordene deler morfologiske egenskaper med tradisjonelle adjektiv, men verken syntaktiske eller semantisk egenskaper. Ofte vil dermed bare ha gradbøyning til felles med pen. Det er denne inkonsekvensen jeg er interessert i å diskutere i denne oppgaven. Oppgaven er først og fremst deskriptiv, og jeg viser til ulike definisjoner som ligger til grunn for ordklasse- og adjektivinndelingen i både eldre og nyere grammatikker. Resultatene viser at gradbøyning som hovedkriterium både skaper grammatiske utfordringer og forklaringsvansker for Faarlund, Lie & Vannebo (1997). Inndeling fremstår for mange ord som tilfeldig, og dermed kan Norsk referansegrammatikk (1997) kritiseres for å ikke velge det mest formålstjenelige kriteriet for adjektivene.