| dc.description.abstract | I denne oppgaven gjør jeg en narratologisk og tematisk analyse av Karl Ove Knausgårds Min Kamp 1 (2009). Fokuset er i hovedsak på far - sønnrelasjonen og hovedpersonens søken etter identitet. Jeg har valgt å se på Min kamp 1 som en selvstendig og frittstående roman. Dette mener jeg er mulig fordi det foreligger en avsluttet historie i romanen.
I den narratologiske analysen støtter jeg meg først og fremst til Petter Aaslestads Narratologi. En innføring i anvendt fortelleteori (1999) og Rolf Gaaslands Fortellerens hemmeligheter. Innføring i litterær analyse (1999). I den tematiske analysen bruker jeg blant annet Paul Otto Brunstads artikkel ”Behovet for anerkjennelse” (2005) og Finn Skårderuds artikler om skampsykologi ”Tapte ansikter” (2001) og ”Det tragiske mennesket” (2001). I kapittelet ”skriving og identitet” støtter jeg meg til Jerome Bruner Making stories. Law, litterature, life (2002) og Rewriting the self. History, memory, narrative (1993) av Mark Freeman, samt Siri Gullestads artikkel ”Psykoanalysen som modell for selverkjennelse. En refleksjon over Sigurd Hoels Møte ved milepelen” (1985). Gjennom hele oppgaven referer jeg også til Jørgen Lorentzens Maskulinitet. Et blikk på mannen gjennom litteratur og film (2004) og Eivind Tjønnelands Knausgård-koden (2011).
I Min Kamp 1 er det en førstepersonsforteller som manifesterer seg gjennom et” jeg”. Jeg-fortelleren tilhører romanens hovedperson, Karl Ove Knausgård. Det er stor grad av selvanalyse hos Karl Ove. Gjennom erindringsprosessen ser han sammenhenger og mønstre han tidligere ikke har sett, og han trekker slutninger ut fra de funn han gjør. Spesielt gjelder dette hvordan han ser på seg selv som far, og at han som voksen ser hva han hele tiden higet etter som barn, anerkjennelse og faderlig omsorg. Ved hjelp av assosiasjoner og minner, veksler fortellingen mellom ulike tidsplan. Vi beveger oss frem og tilbake i tid og rom og veksler mellom nåtid og fortid. De ulike fortellingene, anakroniene, er alle med på å belyse forholdet mellom Karl Ove og faren. Erindringene, og det tematiske er derfor med på å bestemme strukturen i fortellingen.
Sommeren 1984, da Karl Ove er 15 år, blir begynnelsen på et år med mange forandringer i Karl Oves liv. Moren flytter til Bergen for å studere og Karl Ove og faren blir igjen på Tveit. Et år som kunne bidratt til at far og sønn får et nærere forhold, blir i stedet et år der avstanden blir større. Begge begynner å drikke, og alkohol blir stadig en større del av livet til både far og sønn. Karl Ove gjør alt han kan for å opprettholde avstanden som er. Mens faren på sin side forsøker å nærme seg Karl Ove, han blir mildere. Rollene er byttet om og avstanden større enn før.
Karl Ove lengter hele tiden etter frihet, noe som henger sammen med lengselen etter anerkjennelse han ikke får. Karl Oves løsning blir i første omgang etter farens død, å rydde opp og vaske etter faren, etter hvert blir det å skrive ned historien sin. Gjennom erindringen og skrivingen rekonstruerer han minnene fra barndommen og oppveksten, og ønsker dermed å se sammenhenger og få en økt forståelse av seg selv, faren og deres forhold. Fortellingen bærer preg av selvrefleksjon og selvanalyse, og er Karl Oves vei ut fra det ødeleggende båndet til fortiden, hans måte å frigjøre seg på. | nor |