| dc.description.abstract | Strindbergs litteratur leses først og fremst selvbiografisk. Grensen mellom fiksjon og virkelighet er ofte vanskelig å se, og dette resulterer gjerne i lesninger av verket som søker å forklare Strindberg ut fra verkene eller verkene ut fra Strindberg. Dels er Strindberg selv skyld i disse lesningene, dels er det Strindberg-forskningen som siden starten har holdt seg til den historisk-biografiske metode. Det kan av og til synes som om denne metoden står i veien for andre lesemåter og nye betraktninger av Strindbergs litteratur. I de senere årene kan det imidlertid se ut som om man har begynt å se i andre retninger, særlig med Per Stounbjergs avhandling Uro og urenhed: studier i Strindbergs selvbiografiske prosa (2005) (Heretter benevnt "Uro og urenhed"). Det selvbiografiske i tekstene leses med tanke på Strindbergs metoder, og konsentrasjonen om privatpersonen Strindberg og hans forbindelser til verkene er ikke lenger det primære i studiene. Dermed har man innført et nytt prinsipp som synes å ta utgangspunkt i Michel Foucaults skille mellom forfatternavn og egennavn, der man søker å skille disse to fra hverandre for å avdekke andre sider av teksten.
Av Strindbergs skrifter er det kanskje et verk som skiller seg ut som mer selvbiografisk enn de øvrige, Tjänstekvinnans son (1886-1909). Dette firebindsverket er tradisjonelt, både i og utenfor Strindberg-forskningen, blitt tolket som Strindbergs selvbiografi og den viktigste kilden til forfatterens barndom. Handlingen og hovedpersonen i verket ligger nært opp til forfatterens liv og person, og derfor har man i flere biografier og tekster over Strindberg benyttet dette verket som kilde til forfatterens liv uten å ta hensyn til at verket ikke forholder seg til selvbiografigenren som man skulle forvente av en selvbiografi. Ser man etter, oppdager man raskt uoverensstemmelser mellom fortellingen i boken og de faktiske forhold i Strindbergs liv, i tillegg heter ikke hovedpersonen "August", men "Johan" og dette bidrar til ytterligere forvirring. "Johan" var riktignok Strindbergs første fornavn, men ikke hans tiltalenavn, "August".
I oppgaven har jeg i tråd med hva Strindberg selv skriver i et forkastet forord til verket, forsøkt å utforske det som et vitenskapelig-naturalistisk litterært eksperiment, som et verk i den naturalistiske tradisjonen med en til dels vitenskapelig målsetning, samt å sammenligne denne lesningen med to andre som i varierende grad avviker fra de tradisjonelle. For å begrense oppgaven behandler jeg bare det første bindet i verket. Bindene er avsluttende og lar seg lese uavhengig. Kanskje får man et mer helhetlig bilde av Strindbergs selvfremstillingsteknikk og Johans utvikling om man hadde vurdert alle bindene i lys av hverandre, men jeg er interessert i utgangspunktet for og starten på Strindbergs selvbiografiske metode, som jeg mener man finner i Tjänstekvinnans son I. Den lesningen jeg først utforsker i denne oppgaven, tar utgangspunkt i Strindbergs interesse for den samtidige psykologien og i Strindbergs fascinasjon for Émile Zola og hans naturalisme, især Zolas syn på den eksperimentelle roman. I det forkastede forordet til Tjänstekvinnans son er påvirkningen fra Zola tydelig, og tanken om en eksperimentell roman er tydeligst i det første bindet. Den andre lesningen utforsker de selvbiografiske sidene ved verket og ser særlig til virkningene av Giftas-tiltalen og Strindbergs behov for litterær fornyelse etter dette. Sist leser jeg verket i lys av tendenser jeg knytter til den nyere Strindberg-forskningen. Jeg utforsker muligheten av å lese verket som en roman, nesten helt løsrevet fra forfatterens liv. Under arbeidet med verket benevnte Strindberg det selv som roman, og med en forflytning av oppmerksomheten fra det selvbiografiske til de selvbiografiske teknikkene og Strindbergs utvikling myten av og diskursen knyttet til hans forfatternavn, utforsker jeg de skjønnlitterære sidene ved verket. | nor |