Tause mutasjoner : Det litterære verkets politikk i Inger Christensens Azorno og det. En lesning i lys av Jacques Rancières estetiske teori

Abstract

I oppgaven leser jeg Inger Christensens roman Azorno (1967) og utvalgte dikt fra diktsamlingen det (1969), med vekt på hvordan tekstene kan ha en egen form for politikk. I et essay gir Christensen uttrykk for at det ikke er forfatterens oppgave å ta stilling til politiske saker i sine verk. I stedet skal litteraturen påvirke blindheden. Jeg bruker Jacques Rancières begrep om litteraturens metapolitikk for å vise hvordan dette utsagnet ikke står i noe motsetningsforhold til en forbindelse mellom litteratur og politikk, men snarere kan inngå i en forestilling om ”verkets metapolitikk”. Teksten kan speile verden ved å vise hva den kan være. I analysen av Azorno benytter jeg meg av et begrep om en litterær schizofreni, som er løst knyttet til Rancières ”sunne schizofreni”, for å kartlegge verkets metapolitiske strategier. Her viser jeg hvordan det i teksten foregår en radikal relativisering av subjektet, samtidig som schizofrenien også fungerer som en motstand mot hierarkier: Det finnes ingen troverdig fortellerinstans som kan nøste opp i og kontekstualisere tekstens vev av begivenheter. En annen problematikk i verket er hvordan språket setter grenser for menneskenes handlingsrom. Flere av romanpersonene uttrykker et ønske om å slippe fri fra et språklig fengsel, noe som speiles i en tekstlig schizofreni, et språk som hele tiden forstyrrer sin egen meningsdannelse. I behandlingen av utvalgte dikt fra det benytter jeg Rancières begrep ”stum tale” for å vise hvordan diktene på den ene siden etablerer mening som de siden undergraver, ved å skape stemmer og objekter som ikke har noen plass i en gitt orden, og slik danner en parallell til politikken, i Rancières forstand. Jeg viser også hvordan det i diktene etableres et bevegelig og desentrert subjekt, en slags videreføring av Azornos oppsplittede forteller(e), som har en annen mulighet til å virke i verden enn det stabile subjektet. I oppgavens avslutning vender jeg tilbake til Christensens essayistikk, og kopler tekstenes strategier opp mot det utopiske, som Christensen beskriver som et rom i mennesket selv. Jeg kommenterer ideen om at menneskelivet kan endres ved å påvirke blindheten, og knytter dette til språklige mutasjoner, i forlengelse av Christensens sammenkopling av skrift, menneske og natur. Jeg ser dette i lys av det jeg oppfatter et positivt syn på språkets mulighet til å endre rammene for menneskets forestillingsevne, en grunnholdning jeg mener man finner uttrykt både i Rancières og Christensens verk.