| dc.description.abstract | Den europeiske økonomiske og monetære unionen ble dannet i 1999 og består i dag av 17 medlemsland. Pengepolitikken styres etter et felles inflasjonsmål for hele unionen. Renten er felles for alle euro-landene og fastsatt av den europeiske sentralbanken. I denne oppgaven skal jeg se på hvordan medlemskapet i EMU påvirker lønnsdannelsen.
Jeg begynner oppgaven med å se på lønnsdannelsen mellom partene i lønnsforhandlingene. Arbeidstakerne har preferanser for høyere lønn, men er begrenset av at deres krav kan gi høyere arbeidsledighet. Arbeidsgiverne eller bedriftene vil hindre økende lønnskostnader som kan svekke deres konkurranseevne. Sentralbanken som styrer etter et inflasjonsmål påvirker lønnsdannelsen fordi den vil forhindre en for kraftig lønnsvekst ved å sette opp renten. Derfor vil pengepolitikken ha en disiplinerende effekt på lønnsfastsettelsen under et inflasjonsmål, fordi sentralbanken setter opp renten dersom lønningene skaper inflasjon i økonomien. Under en pengeunion vil den disiplinerende effekten fra sentralbanken være mindre, fordi pengepolitikken styres etter den gjennomsnittlige inflasjonen til alle medlemslandene. Hver fagforening i hvert land har liten påvirkning på den gjennomsnittlige inflasjonen til alle medlemslandene. Derfor vil høyere lønn for en fagforening ha minimal virkning for styringsrenten, slik at dette hensynet vil ha neglisjerbar virkning på lønnsdannelsen. Effekten vil være mindre jo mindre landet er relativt sett til hele union, og jo flere fagforeninger det er i hvert land.
Arbeidsmarkedet kan være avgjørende for lønnsutfallet i EMU-land. I tråd med den teoretiske og empiriske litteraturen på dette området, skal vi i oppgaven se på hvordan lønnsstrukturen i hvert land blir påvirket av den faktiske arbeidsledigheten, arbeidslediges kompensasjonsgrad og graden av sentralisering og koordinering på lønnsforhandlingene. Høyere arbeidsledighet gir lavere lønnsvekst og høyere kompensasjonsgrad gir høyere lønnsvekst. Om lønnsforhandlingene er sentraliserte og/eller koordinerte er viktig for utfallet av lønningene, og dette får derfor stor oppmerksomhet i denne oppgaven. Under sentraliserte lønnsforhandlinger settes avtalene av hovedorganisasjonene for arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Formålet er å sette en standard for hele økonomien slik at lønnsutviklingen er i tråd med den økonomiske utviklingen generelt. Empirien viser ingen klare resultater på lønnsmoderasjon som en følge av sentraliserte lønnsforhandlinger. For å oppnå lønnsmoderasjon må fagforeningene på lavere nivå velge å følge denne avtalen, og denne betingelsen er i flere land ikke garantert under sentraliserte lønnsforhandlinger. Koordinerte lønnsforhandlinger er et forsøk på å oppnå likt eller så godt som likt utfall i flere separate forhandlinger på tvers av ulike sektorer av landets økonomi. Vi finner støtte i empirien for at koordinerte lønnsforhandlinger bidrar til et mindre lønnspress.
Utfallet av kollektive lønnsforhandlinger kan være avhengig av det pengepolitiske regime. Når pengepolitikkens disiplinerende effekt forsvinner under en pengeunion kan dette bidra til økt lønnspress i økonomien. Lønnsforhandlinger som før var sentraliserte blir desentraliserte, sett i forhold til pengepolitikken for euro-området som helhet, fordi hver fagforening i hvert land vil påvirke pengepolitikken til den europeiske sentralbanken minimalt. Løsningen kan være at hvert land koordinerer sine lønnsforhandlinger fordi lønnsforhandlere som koordinerer avtalene i større grad vil ta hensyn til de makroøkonomiske konsekvensene en for kraftig lønnsvekst kan bidra til.
For å undersøke om lønnsdannelsen blir påvirket av medlemskapet i EMU, estimerer jeg en lønnslikning basert på innhentet data fra 12 vest-europeiske land som består av 8 EMU-land og 4 land som ikke er med i EMU. Jeg estimerer effekten på den nominelle lønnsveksten i industrisektoren av lønnsandelen i industrien, inflasjonen, arbeidsledigheten, ulike indikatorer for arbeidsmarkedet og en dummy-variabel som skal fange opp effekten av EMU-medlemskap. Indikatorene for arbeidsmarkedet er koordinerte lønnsforhandlinger, sentraliserte lønnsforhandlinger, dekningsgraden til kollektive avtaler og kompensasjonsgraden til arbeidsledige. Jeg estimerer lønnslikningen både med og uten land-dummy, og dette påvirker resultatet til kompensasjonsgraden og EMU-dummyen.
Lønnsandelen, inflasjonen og arbeidsledigheten gir de rimelige effektene som også er funnet i tidligere empiriske studier. Høyere lønnsandel forrige periode og høyere arbeidsledighet gir lavere lønnsvekst denne perioden, mens høyere inflasjon gir høyere lønnsvekst. Koordinerte lønnsforhandlinger gir en signifikant negativ effekt på lønnsveksten og dekningsgraden til kollektive forhandlinger gir en signifikant positiv effekt på lønnsveksten. Dette finner vi også i tidligere empiriske studier. Effekten av sentralisering gir ikke en signifikant effekt på lønnsveksten. Ut i fra teoriene i litteraturen kan årsaken til dette blant annet være at betingelsen for implementeringen av lønnsavtalene ikke er en nødvendig betingelse under sentralisering. En annen årsak til at vi ikke får en signifikant effekt på sentralisering er at desentraliserte forhandlinger også kan gi lønnsmoderasjon dersom avtalene er koordinerte. Sentralisering er ikke en nødvendig betingelse for koordinerte lønnsforhandlinger.
Uten land-dummy gir kompensasjonsgraden en negativ effekt på lønnsveksten. Dette kan henge sammen med at det er store forskjeller i arbeidsledigheten i ulike EMU-land, som henger sammen med en svært ulik konjunktur-utvikling. Ved å inkludere land-dummy i estimeringen er effekten positiv og signifikant. Dette er mer i tråd med teorien om at høyere kompensasjonsgrad øker reservasjonslønnen til arbeidstakerne. Dermed vil de kreve høyere lønn i lønnsforhandlingene. Vi finner ingen støtte for at EMU-medlemskap har hatt en signifikant effekt på lønnsdannelsen. Punktestimatet er negativt uten land-dummyene i regresjonen, mens det er positivt når land-dummyene er inkludert, og alltid med høy p-verdi. Tidligere empiriske studier har heller ikke funnet noen signifikant effekt av EMU-medlemskap på den nominelle lønnsveksten. Dette tyder på at det er forholdene på arbeidsmarkedet, som arbeidsledighet og koordinering, som er avgjørende for lønnsfastsettelsen. | nor |