Representasjonens grenser

Abstract

Hvordan skal man fremstille en så ekstrem historisk hendelse som Holocaust? Dette spørsmålet har opptatt teoretikere på en mengde fagfelt i etterkant av andre verdenskrig. De siste 20 årene har denne problemstillingen fått fornyet aktualitet, etter hvert som det jødiske folkemordet har fått en sentral plass i det offentlige vestlige minnet om krigen. Som en del av denne utviklingen har kulturelle fremstillinger av hendelsen også blitt vanligere. I denne sammenhengen har teoretikere og overlevende argumentert for at det må settes strenge grenser for hva som kan godtas som akseptable fremstillinger av hendelsen, slik at den historiske tragedien ikke trivialiseres eller skjendes. Dette gjelder spesielt i populærkulturelle representasjoner, slik som Hollywood-filmer.

I denne oppgaven har jeg sett på hvordan grenseproblematikken utspilte seg i mottakelsen av og diskusjonene rundt tre kommersielle filmer om Holocaust fra 90-tallet og fremover. Fra Schindlers liste (1993), via Livet er herlig (1997), til Inglourious Basterds (2009), har jeg sett på hvordan disse grensene på ulike måter har blitt utfordret og brutt på filmfeltet. Alle filmene satte i gang kraftige og ofte polariserte debatter om hvor grensene gikk for Holocaust-representasjon. Men til tross for at disse filmene var svært kontroversielle, argumenterer jeg for at de også illustrerer en oppmykning av de strenge reglene, og en økende aksept for at kunsten igjen kunne få fortelle om historien på sin egen måte.