| dc.description.abstract | Hvilke funksjoner kan de såkalte jøssingvitsene ha hatt under krigen? Dette er det ene spørsmål oppgaven har søkt å besvare. Et annet spørsmål tar utgangspunkt i vitsenes betydning for etablering av en ny kollektiv identitet i landet, jøssingidentiteten. Det tredje sentrale spørsmålet er knyttet til innholdsavklaringer, Hvem var aktører i vitsene, og hvilke historier fortelles? Utgangspunktet er 823 vitser, anekdoter og kvikke replikker, hvorav ca 300 rettet mot norske nazister, samlet under krigen og utgitt de to første etterkrigsårene. Jeg har tolket vitsene ved bruk av humorteorier, og kommunikasjonsteori. Det tredje teorisettet gjelder identitetsteori og utgjør et bakteppe for å forstå de holdningsmessige forskjeller i synet på okkupasjonen som utviklet seg mellom norske antagonister og protagonister.
Vekt er lagt på ulike kontekstuelle forhold, nødvendige for å forstå enkelte av vitsene. Tidligere forskning på feltet er gjennomgått, og i tre analysekapitler er vitsene analysert. Dette er vitser om krigshverdagen, vitser rettet mot antagonistene, norske nazister og vitser om protagonistene, med Kongen som det fremste symbol for norsk enhet og motstand. Et sentralt spørsmål har vært: hvilke funksjoner tjente vitsene- foruten at de moret? Jeg har søkt å vise at de hadde en indirekte motstandseffekt ved at de dels hadde en holdningsskapende funksjon, og bidro til at folk i en tidlig fase av krigen sluttet opp om motstandsbevegelsen. For noen kan vitsefortelling også ha vært et svar på nazistenes massive påvirkningsarbeid. Den tredje formen for motstandsstrategi gikk ut på å frata nazistene ære og verdighet. Vitser kunne således forebygge tilslutning til NS.
Analysen har også vist en prosessuell konstruksjon av jøssingidentiteten. Identitet er noe man skaper, mer enn noe man har. Begrepet «jøssing» kan forklares på forskjellige måter. Det kan dels være en betegnelse på en motstandsmann, en som aktivt deltok i en av de mange «fronter», en som utsatte seg for stor fare ved sine gjerninger. Om man ikke deltok i Milorg, eller i produksjon av illegale aviser, så var følelsen av å gjøre noe illegalt, at man utsatte seg for fare, at man var en ekte jøssing, styrket hos mange ved at de fortalte, eller lyttet til vitser der nazister ble hengt ut. På det viset var man deltaker i historien. Man kreerte seg selv som jøssing når handlingen ble sett som positiv, rettet mot «de andre».
Å være jøssing ble en hedersbetegnelse, som stadig flere ønsket å ikle seg. Morsomheter om hjelpeløse NS- medlemmer kunne bidra til samhold og fellesskap. | nor |