Gud og makt : En undersøkelse av forestillinger om Gud i Norge og på Island på 1100-og 1200-tallet, og hvordan disse forestillingene ble brukt for å legitimere makt

Abstract

Masteroppgavens problemstilling er: Hvilke forestillinger om Gud kommer til uttrykk i kildene fra 1100-og 1200-tallet, og hvordan brukte de norske kongene og de islandske høvdingene disse forestillingene for å legitimere makt? Her er mitt utgangspunkt to modeller om Gud: Gud som venn og Gud som herre. Gud som venn kjennetegnes av at det er et gjensidig forhold mellom Gud og menneskene der hver part har sine forpliktelser. Hvis en følger Guds bud så kan en forvente belønning fra Gud i form av velferd her på jorden, og en plass i himmelen. På den måte er frelse knyttet til vennskap med Gud. Dette gjensidige forholdet betyr at Gud er en nær figur som kan gripe inn og hjelpe menneskene i vanskelige situasjoner. Forestillingen om Gud som herre kjennetegnes av et mer ensidig forhold til Gud. Her har Gud en absolutt autoritet der alle har plikt til å være lydig mot Han. På den måten er alle mennesker Guds undersåtter, og Gud våker over alle menneskene for å passe på at de ikke brøt Hans bud. Men hvis de gjorde det ble de straffet av Gud. Gud er derfor en mer passiv og fjern figur enn i vennskapsforestillingen.

I Sverres saga fremstilles det som at Sverre hadde et vennskapsforhold til Gud, ved at han gjorde ytelser for Gud som Sverre fikk belønningen for. Det var gjennom dette forholdet at Sverre legitimerte sin rett til tronen. I Håkon Håkonssons saga fremstilles Håkon derimot mer som en herre og rex justus. Det kommer blant annet frem ved at Håkon fremstilles mer opphøyd og rettferdig enn Sverre. Han har på den måten et mer ensidig forhold til sine menn, der han gir ordre i stedet for egge sine menn om belønning for at de skal følge han. I de islandske kildene er det forestillingen om Gud som venn som dominerer. Det kommer blant annet frem ved at det i ulike krisesituasjoner ble avgitt løfter til Gud for å få hjelp. Løftene kan tolkes som ytelser til Gud som en fikk belønning for. I maktkampene mellom høvdingene ble Gud trukket inn da høvdingene stod i en vanskelig situasjon og trengte ekstra hjelp, enten det var for ikke å miste ære eller for å ikke tape mot en overmakt i et slag.

Denne forskjellen i forestillinger om Gud mener jeg har sammenheng med den politiske utviklingen i denne perioden. På 1100-og 1200-tallet utviklet Norge og Island to ulike politiske systemer. Norge var styrt av en kongemakt som på slutten av 1100-tallet, og særlig fra midten av 1200-tallet vokste seg sterkere og ble en mer sentralisert makt. Island var derimot styrt av ulike høvdinger som seg imellom kjempet for makt og prestisje. Det var ikke før i årene 1262-1264 at Island ble styrt en kongemakt, da de ble underlagt den norske kongen. Sverres vennskap til Gud har derfor sammenheng med Sverres forhold til birkebeinerne. Sverre og birkebeinerne var gjensidig avhengig av hverandre. Sverre var avhengig av støtte, og birkebeinerne var avhengig av Sverres belønning for å kunne få en maktposisjon i samfunnet. Men på Håkons tid hadde kongemakten vokst seg sterkere, og Håkon hadde bygget ut en mer sentralisert kongemakt enn det Sverre hadde hatt mulighet. I denne styrkingen av kongemakten var den nye forestillingen om Gud og kongen som herre et instrument for å fremme kongens nye maktposisjon i samfunnet. Siden Island ikke hadde en kongemakt var gjensidige forhold fortsatt viktig langt ut på 1200-tallet, og derfor var det også forestillingen om Gud som venn som dominerte i denne perioden.