Garantiinstituttet for skip og borerigger : Fra mål til mening

Abstract

Denne oppgaven for seg etableringen av Garantiinstituttet for skip og borerigger i 1975. Jeg ser på også på måten denne institusjonen arbeidet på i forhold til det som var dens formål, nemlig å hindre at moderne og effektiv norsk tonnasje ble solgt til utlandet for spottpris. Det var overskudd på tonnasje, dårlige frakter og skip uten oppdrag, særlig innenfor tankfart. Dette førte med seg at mange norske redere kom i akutt likviditetskrise. Man trodde problemene ville være over i løpet av en femårsperiode. Garantiinstituttet skulle sikre likviditeten gjennom lavkonjunkturen.

Jeg har stilt meg spørsmålet: Hvem var det egentlig som tok initiativet til å etablere Garantiinstituttet? Det ble etablert som et aksjeselskap med staten som dominerende eier. Det var ikke rederne som tok initiativet. De var skeptiske. Det var ikke handelsdepartementet selv om det var dette departementet som førte saken til Stortinget. Jeg mener å ha sannsynliggjort at initiativet kom fra det lille norske miljøet av skipsfinansieringsinstitutter der Låneinstituttet for skipsbyggeriene hadde en sentral rolle. Og forberedelsen av saken var så dyktig gjort at saksbehandlingen i departementet og Stortinget etterpå var en ren formalitet.

Jeg har videre stilt spørsmålet: Når ordningen først var etablert, hvem var det da som tok initiativet til å få skip og rederier inn i ordningen. Jeg mener å ha sannsynliggjort at det bare unntaksvis var rederne selv. De hevdet prinsippet om det ”survival of the fittest”. Det var finansinstitusjonene som leide rederne inn i ordningen. Spesielt viktig var den alliansen som var skapt gjennom felles administrativ ledelse for Garantiinstituttet og Låneinstituttet for skipsbyggeriene.

Jeg har til slutt stilt spørsmålet: Hvordan virket Garantiinstituttet? Jeg har vist at det er vanskelig å finne svar på det spørsmålet ut fra to forhold. For det første virket ikke Garantiinstituttet alene. En rekke allerede etablerte ordninger med virkninger for skipsfinansiering og likviditet i bransjen ble utvidet og ekspandert. Det ble dessuten initiert en rekke andre midlertidige ordninger som også ga effekt. Disse ville også gitt effekt uten Garantiinstituttet. Vurderingen av hva Garantiinstituttet bidro med kan ikke bli annet enn grovt skjønnsmessig. For det andre må effekten måles langs flere akser. Ordningen var en tilsynelatende positiv effekt i forhold til boreriggmarkedet, men kostet på den andre side staten ca 1, 7 milliarder kroner, penger som i hovedsak havnet hos utenlandske banker.