Ledelse ved nasjonale kompetansetjenester for sjeldne tilstander : Hvordan motivere kunnskapsmedarbeidere?

Abstract

Bakgrunn/ problemstilling: I Norge er det over flere år bygget opp et system med kompetansetjenester til personer med sjeldne tilstander og deres familie. De nasjonale kompetansetjenestene for sjeldne og lite kjente diagnoser og funksjonshemninger er organisert som spesialisthelsetjeneste, og tjenestene er nå under omorganisering. Hensikten med denne studien er å belyse utfordringer ved ledelse av de nasjonale kompetansetjenestene for sjeldne tilstander, med vekt på motivasjon og ledelse av kunnskapsmedarbeidere.

Materiale & Metode: I denne studien søkes forståelse av aspekter innen ledelse av nasjonale kompetansetjenester, sett fra ledernes egen side. Det benyttes en kvalitativ forskningsdesign med semistrukturerte dybdeintervju og med abduksjon som forklarings- og forståelsesmodell. Dette kan sies å være en kombinasjon av induksjon og deduksjon, og innebærer en veksling mellom empiri og teori.

Resultater: De nasjonale kompetansetjenestene for sjeldne og lite kjente diagnoser og funksjonshemninger fremstår som svært ulike, og informantene er ledere av høyst ulike virksomheter. Lederne opplever i stor grad sine ansatte som kunnskapsmedarbeidere, men det er varierende oppfatning om hva som ligger i dette. Særlig er informantene oppmerksomme på skillet mellom akademisk kompetanse og erfaringsbasert kunnskap. De har også særlig oppmerksomhet på tjenestenes helhetlige kompetanse. Faktorer knyttet til arbeidssituasjonen, klima og kultur på arbeidsplassen samt betydningen av endrede rammebetingelser fremstår som viktigste motivasjonshemmende faktorer. Direkte brukerrettet arbeidet, den individuelle faglige og personlige utviklingen, forhold knyttet til arbeidssituasjonen, klima og kultur samt forhold knyttet til brukermedvirkning fremstår som viktigste motivasjonsfremmende faktorer.

Konklusjon: De nasjonale kompetansetjenestene for sjeldne og lite kjente diagnoser og funksjonshemninger er under stadig utvikling. Dette er i stor grad kompetansevirksomheter som baserer sine tjenester på de enkelte ansattes kompetanse samt den helhetlige, tverrfaglige kompetansen man besitter ved de enkelte sentre og forutsetningene virksomheten har til å utnytte den totale kompetansen. I videre ledelse av disse kompetansetjenestene kan utvikling av kompetanseregnskap, bevissthet rundt motivasjonstrekanten og utøvelse av kunnskapsbasert praksis være nyttige verktøy.