| dc.description.abstract | Forvaring er lovens strengeste straff. Den er forbeholdt lovbrytere som har begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse som har krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatt disse rettsgodene for fare, jfr. Strl. § 39 c. I tillegg må det være en nærliggende fare for gjentakelse. I løpet av sitt tiårige liv har straffen gått fra å være tiltenkt lovbrudd som ikke ellers kvalifiserer for de lengste straffene, slik det følger av forarbeidene, til å bli benyttet i saker som omhandler organisert kriminalitet, sedelighetsforbrytelser, bankran og nylig en massemorder. De fleste av mennene som soner på Ila har imidlertid ikke like mange fengselsår foran seg. De skal i likhet med andre norske innsatte returnere til samfunnet etter endt soning. Forvaring bygger således på den samme kriminalpolitiske grunntanken om straff og rehabilitering, som annen fengselsstraff. Forvaring er straff – den skal gjøre vondt – samtidig som den skal gjøre samfunnet og den forvaringsdømte godt. Straffen skal virke, den skal produsere lovlydighet, og i tilfellet forvaring, ikke-farlige individer som når straffen nettopp har virket, kan introduseres tilbake til samfunnet.
Som oppgaven belyser er nettopp farlighet et sentralt aspekt ved ordningen. Forvaringsdømte er farlige fanger, dette kommer til syne i forarbeidene, loven, kriminalomsorgsmeldingen og høysikkerhetsanstalten. Jeg spør derfor: Hvordan forholder forvaringsfanger seg til at omgivelsene oppfatter dem som farlige? Hvordan forstår de denne farligheten, og hvilke konsekvenser får den for deres eget løpende identitetsarbeid? For å belyse dette har jeg intervjuet fem menn som har sonet på forvaring og som nå er prøveløslatt/løslatt. Deres fortellinger har så blitt tolket ut i fra den diskursive konteksten de inngår i. Sentralt for oppgaven ligger en forståelse av identitet som et sosialt konstrukt – det er i møtet med andre mennesker og institusjoner at vår identitet formes og omformes. Vi tildeles roller og posisjoner som må bære en viss troverdighet. Vi kan med andre ord ikke være hvem som helst, når som helst, fordi vår identitet blir til i brytningen mellom hvordan omgivelsene ser på oss og hvordan vi ser på oss selv.
Reaksjonen kan sies å skulle virke gjennom vårt selv, det skal endres, herunder ligger det sterke føringer for hvordan man er og ikke er, jfr. Foucault (1999). Fengselets objektiverende praksiser bidrar således til å skape en kriminell identitet. Ved å ta til seg rollen som avviker går man i en fengselskontekst fra å være et objekt for kontroll til å bli et subjekt for og av kontroll. Forholdet antyder at fengsel gjør noe mer med et individ enn å kontrollere det, det gjør fange. Skal man endres, må man med andre ord innfinne seg med ordningens definisjoner. Men som oppgaven viser, er ikke forvaringsfangene nødvendigvis avmektige, de har mulighet til å yte motstand mot definisjonene og således sakte, men sikkert, forsøke å tegne et annet bilde. | nor |