Abstract
Sammendrag
Antall barn med ADHD-diagnose har økt i de seneste årene, og det sies at ADHD er den vanligste psykiatriske diagnosen blant barn. Oppgaven har fokus på å få fram de ulike forståelsesmåter av ADHD-diagnosen som finnes, sett gjennom biologiske, psykologiske og pedagogiske øyne. Samt at forståelsen til noen barn og deres foreldre også kommer fram. I tillegg har jeg prøvd å finne tall på hvor mange som har blitt diagnostisert med denne diagnosen. Det mest eksakte tallmaterialet man finner på ADHD-forekomst er fra reseptregisteret. Tallet sier noe om hvor mange som har hentet ut ADHD-midler for sin ADHD- diagnose på apoteket dvs. salgstall. Antall personer som hentet ut minst en resept på ADHD-midler var i 2011 på 30 525. Dette kan sees på som et minstetall for antall diagnostiserte.
Oppgaven er basert på litteraturanalyse samt to samtaler.
Hovedspørsmålstillingene i oppgaven er:
Hvordan forstås ADHD-diagnosen i det biologiske, psykologiske og pedagogiske perspektiv, og hvordan forstår barna og deres foreldre denne diagnosen? Disse forståelsene vil bli sett i forhold til hverandre.
Forståelsene er mange, men stort sett kan de deles inn i to bolker. En biomedisinsk forståelse av diagnosen, og en sosialkonstruktivistisk forståelse som relateres til samfunnet, kulturen og miljøet rundt barnet. Den biomedisinske forståelsen innebærer at man anser at diagnosen ADHD kommer fra en defekt i hjernen, enten som har med noradrenalin- eller dopaminomsetningen i hjernen å gjøre, eller at man har andre påviselige «feil» som eksempelvis mindre størrelse på den frontale lapp, relatert til hjernens anatomi. Når det kommer til den sosialkonstruktivistiske diskursen innebærer det at uro og manglende konsentrasjon hos barn kommer av sosiale, samfunnsmessige og kulturelle forhold og at diagnosen på bakgrunn av det er sosialt konstruert. Ved å tenke sosialkonstruktivistisk forkaster man ikke at barn sliter med utfordringer, men man tenker at konteksten barnet lever i er med på å skape disse utfordringene. I vårt samfunn siden det er legespesialister og/ eller psykiatere som setter diagnosene i kraft av sin medisinske profesjonsbakgrunn, er den biomedisinske diskursen dominerende.
Når det kommer til forståelsen av ADHD-diagnosen sett ut fra foreldrene og barnas ståsted er deres oppfattelse noe ulik. En doktoravhandling jeg har brukt i oppgaven viser at noen foreldre opplever lettelse når deres barn får en ADHD-diagnose. Mens gjennomgående opplevde de barna som hadde fått en ADHD-diagnose ubehag og stigmatisering i forbindelse med at de hadde blitt diagnostisert. ADHD utgjorde mye av deres selvforståelse.
Uansett bakgrunn for diagnosen kan man si at ADHD-diagnosen er en medikaliseringsprosess som betyr at vi underlegger menneskelige utfordringer en medisinsk diskurs. Og er det alltid heldig? Det kan være uheldig å diagnostisere barn, og ved å sette diagnose på urolig adferd og konsentrasjonsvansker, som i så stor grad relateres til skolearbeid, risikerer man å få en stor gruppe som utskilles som annerledes. Det uheldige med en diagnose som relaterer ADHD-symptomene til avvik i hjernen kan være at barna anser det for umulig å endre seg, at diagnosen determinerer dem. Den biomedisinske tilnærmingen kan man på mange måter si tilhører en determinert retning, mens den sosialkonstruktivistiske heller ser på at endringer kan gjøres i omgivelsene rundt barnet.
Epigenetikken avhenger av begge retningene og kan være brobyggeren om alle profesjonene kan si seg enig. Nettopp Epigenetikken sier oss noe om at det har skjedd noe i barnets liv som gjør at uro og konsentrasjonsvansken oppstår. I en større kontekst kan man si at det er uetisk om man da kun skal lindre symptomet som er et uttrykk for noe, når man faktisk kan hjelpe barnet til å gjøre endringer sånn at barnet kan bli symptomfri.
Skoledagen for mange kan være utfordrende fordi skolehverdagen består av mye stillesitting med lite fleksible rammer. Et alternativ til dette kan være Neumann sin «TRYGG-modell». Hennes modell går ut på å bygge opp barnas selvverd slik at de kan oppleve vekst på mange nivåer. Trygge fellesskap er viktig for utvikling av individuelle ferdigheter hos barn ifølge Neumann, men når det individuelle dyrkes og går på bekostning av fellesskapsverdiene blir det feil. Styrker og løfter man barnas sterke sider, vil ofte det andre følge etter. Samtidig kan de barna som skaper uro ofte vise seg fra andre sider når de er del av et trygt felleskap. Uroen kan bedres og takles på en mer hensiktsmessig måte fra skolen sin side. Ulvehøj mener at hvis man styrker det som barna er flinke på, deres sterkeste intelligens, så vil de fag man sliter med også følge etter. Selv de mest «bråkete» kan finne sin plass i skolen. Neumann og Ulvehøj viser oss at kommer barna mer i sentrum og bygger opp sine sterke sider, samtidig med at man har et trygt miljø i klasserommet uten redsel for å bli straffet, kan man kanskje forhindre å måtte skyve et urolig barn over i en medisinsk diskurs.