Abstract
På tross av at de utgjør et urovekkende høyt tall i statistikken har barn utsatt for familievold lenge vært usynlige i samfunnet. Volden foregår i deres eget hjem, utført av dem de er aller mest glad i, lojale mot og knyttet til. Den volden de lever i eksisterer selv om vi rundt ikke bestandig ser det – eller dem. I kontrast til tidligere praksis, er politiet nå pliktig til å handle i overenstemmelse med et lovverk som tydeliggjør disse barnas krav på rettsvern. Oppgaven reiser denne hovedproblemstillingen:
Hvilke faktorer oppmuntrer til og muliggjør, kontra betinger og begrenser et godt politiarbeid overfor familievoldsrammede barn?
I forsøk på å oppnå større innsikt i dette spesifikke politiarbeidet har jeg intervjuet åtte politifolk. I kraft av sine erfaringer og kunnskaper, strategiske oppgaver og posisjoner, utmerker disse seg i sitt politidistrikts innsats mot familievold som rammer barn. Heller ikke i dette politidistriktet har de familievoldsrammede barna blitt sett tidligere. Dette er et faktum som ble brutalt tydeliggjort da politidistriktet fikk i hende en alvorlig voldssak mot et barn. De maktet ikke å håndtere saken som pålagt. Massiv kritikk haglet over politidistriktet, proporsjonalt med selverkjennelsens nådeløse lys. De langsiktige konsekvensene av at politidistriktet ble vekket fra sin dvale, er at de i dag jobber for et kompetanseløft. Voldssaker mot barn skal havne øverst i deres bunker – nærmest automatisk, og i tråd med de justispolitiske føringene.
Vender man blikket mot de justispolitiske føringene oppdager man at en rekke lover og instrukser understreker politi- og påtalemyndighetens udiskutable rolle som spydspiss i myndighetenes kamp mot vold og overgrep som rammer barn. Det er et ubestridt faktum at barn har en lovbestemt rett til en barndom fri fra vold, trusler og overgrep. Politiet skal prioritere disse barna i sitt daglige virke - her finnes ikke rom for unnskyldninger eller bortforklaringer. Et gjentagende tema er imidlertid de intervjuede politifolkenes erfaring med at dette justispolitiske idealet er på kollisjonskurs med den faktiske politipraksis. Det har derfor vært betimelig å gå til verks mot hva som begrenser, kontra muliggjør dette politiarbeidet. Blant annet viser det seg at henholdsvis kultur, yrkeserfaring og skjønnsutøvelse både er bremseklosser og akseleratorer i deltagernes møte med familievoldsrammede barn. Politisosiologiens beskrivelser av politiets rolle har derfor satt sine merkbare avtrykk i denne oppgavens fundament for diskusjon.
Familievold som barn utsettes for er både uforutsigbar, destruktiv, grenseløs og kontinuerlig, og kjennetegnes samtidig av glidende overganger i karakter og omfang. Den kan være vanskelig for det utrente øyet å spotte, da den ofte forblir skjult for omverdenen i sine tilslørende forkledninger. Politifolkene jeg har intervjuet vet at foreldre er i stand til å skade barn med fullt overlegg. Deres naivitet og godtroenhet har sakte svunnet hen, men denne «yrkesskaden» er nødvendig for at de skal kunne utføre godt politiarbeid. Samtidig erkjenner de at mange barn ikke får sitt rettsvern ivaretatt. Liten tillit til barns troverdighet blant ansatte i politi- og påtalemyndigheten medfører at saker ikke etterforskes adekvat. Barns rettssikkerhet svekkes ytterligere av at mangel på ressurser og kapasitet indirekte medfører at ikke alle sakene blir etterforsket. De intervjuede politifolkene har både observert og erfart mye slett politiarbeid i den forbindelse, og påpeker at politidistriktet fremdeles har et stort forbedringspotensial. Det er derfor paradoksalt at politifolkene samtidig betrakter tilstanden i politidistriktet ugjenkjennelig i kontrast til en tidligere æra som vi ikke behøver å speide lengre enn ti år tilbake i tid for å se konturene av. Slike virkelighetsbeskrivelser vekker til live forestillinger om en politipraksis man per i dag helst ikke ønsker å vedkjenne seg.
Over tid har politifolkene utviklet det jeg har kalt «det oppklaringsfokuserte politiblikket». Dette blikket baserer seg på Finstads begrep «politiblikket», men er ikke kun ute etter å feste seg ved det eller dem som vekker politifolkenes mistenksomhet til live. Også disse politifolkene er lovens voktere og utfører jobben sin deretter, men de vektlegger at deres erfaringer også har gitt dem et komplementært perspektiv. I motsetning til politifolk flest, utspiller deltagerne sin rolle i lovbruddenes etterdønninger – karakterisert av et fokus på hva slags reaktiv politihandling som vil være til barnets beste. De er ikke konsekvent på jakt etter neste lovbryter med hensikt om å kunne utøve sin makt. I hovedsak er de på søken etter barn som trenger å bli sett. Denne tilnærmingen ligger deres hjerte nærmest, og derfor har det vært verdifullt å nyansere det mer tradisjonelle politiblikket.