Hvilken effekt hadde sentraliseringen i Russland på fiskerisamarbeidet med Norge?

Abstract

Siden 1974 jobbet Norge og Sovjetunionen (senere Russland) sammen sikre en rasjonell forvaltning av fiskeriressurser i Barentshavet. I regi av den norsk-russiske fiskerikommisjonen møtes partene hvert år for å fastsette felleskvoter, bestemme forvaltningsregler og diskutere andre løpende spørsmål angående fiske. Den russiske parts holdninger til sentrale samarbeidsområder har imidlertid variert over tid og som Helen Milner påpeker vil en stats utenrikspolitikk alltid være resultat av politiske prosesser nasjonalt. Siden sentralisering var en av de mest betydningsfulle reformbølger innad i Russland i perioden etter 2000-tallet valgte jeg å undersøke hvordan sentralisering kunne ha bidratt til endringer i russernes forhandlingsposisjon. Endringer i Russlands posisjon vurderes fra tre saksområder: fastsettelse av kvoter, kontroll over fiske og fiskevernsonen rundt Svalbard.

Milners teori tjener som et teoretisk rammeverk, hevder at endringer i en stats forhandlingsposisjon kan være resultat av tre faktorer: aktørenes preferanser, tilgang til makt og tilgang på informasjon blant aktørene. Jeg bruker forhandlingsposisjon og sentralisering som variabler og ser på hvordan preferansene samt tilgang til makt var fordelt mellom to sentrale aktører: interessegrupper og den utøvende aktør. Metodisk er oppgaven en kvalitativ case-studie og problemstillingen undersøkes ved hjelp av semi-strukturerte intervjuer samt at sekundære kilder. Hovedfunnene tyder på at sentralisering hadde bidratt til endringer i russernes forhandlingsposisjon i spørsmålet om fastsettelse av kvoter samt i forbindelse med fiskevernsonen rundt Svalbard. Når det gjelder kontroll over fiske, er svaret mindre tydelig, da det var andre faktorer som hadde større utslag.