Abstract
Denne masteroppgaven er en teoridrevet og komparativ case-studie av NHO, FFA og UHRs arbeid med å påvirke utformingen av Horisont 2020 – EUs rammeprogram for forskning og innovasjon (2014-2020). Hensikten er å få økt kunnskap om en komponent i utviklingen av et europeisk innovasjonssystem; hvordan EUs forsknings- og innovasjonspolitikk utformes. Med utgangspunkt i to statsvitenskapelige teorier om europeisk integrasjon, nyfunksjonalismen og liberal
intergovernmentalismen, utviklet jeg et analytisk rammeverk for å studere organisasjonenes påvirkningsarbeid mot henholdsvis europeisk og nasjonalt nivå. På bakgrunn av det analytiske rammeverket avledet jeg seks forventninger om funn i oppgaven, tre fra hvert perspektiv. Dataene ble samlet inn ved bruk av kvalitative eliteintervjuer og dokumentanalyse.
Funnene viser at organisasjonene forsøkte å påvirke utformingen av Horisont 2020 ved å henvende seg mot begge styringsnivåene, selv om nyfunksjonalismen ser ut til å ha en større grad av forklaringskraft enn det liberal intergovernmentale perspektivet. Organisasjonenes påvirkningsarbeid mot EU foregikk hovedsakelig via europeiske sektororganisasjoner. Dette kan forklares ved at NHO, FFA og UHR i relativt stor grad møtte aktører med sammenfallende posisjoner i de europeiske sammenslutningene, og at de ser ut til å ha hatt en større grad av tilgang til EU enn hva organisasjonene hadde på egenhånd. Det var imidlertid en lav grad av interaksjon på tvers av sektororene. Mine funn viser at NHO i størst grad prioriterte å henvende seg mot EU, mens FFA og UHR i større grad vektla påvirkning mot begge styringsnivåene.
Denne oppgaven viser hvordan et statsvitenskapelig rammeverk kan brukes for å undersøke de aktivitetene som skjer på tvers av sentrale aktører og institusjoner i utformingen av EUs forsknings- og innovasjonspolitikk. Hvis det legges til grunn at en koordinering av posisjoner på tvers av sektorer, nasjonale myndigheter og EU i utformingen av politikken er en forutsetning for å etablere et vellykket europeisk innovasjonssystem, indikerer funnene en utfordring ved å etablere et slikt system. Funnene bør være av interesse for EU og nasjonale beslutningstakere, ettersom utformingen av EUs forsknings- og innovasjonspolitikk er av betydning for hva man får ut av innovasjonsprosesser.