Bekymringsfullt fravær og tverretatlig samarbeid : belyst gjennom intervju med representanter fra ulike etater i en kommune

Abstract

Problemområde og problemstilling

Skolefravær blant barn og unge er et økende problem og det snakkes mye om hvem som skal hjelpe disse elevene. Skolen, skolehelsetjenesten, barnevernstjenesten, PPT og BUP er alle opptatt av å hjelpe barn og unge med bekymringsfullt fravær. De går inn med sin fagkompetanse inn i et samarbeid med et ønske om å hjelpe disse elevene tilbake på skolen. Det er imidlertid ikke enkelt å få til et godt samarbeid mellom skolen og dens hjelpere slik at man får utnyttet det beste av alle parter til beste for elevene. Hva er det som svikter i dette samarbeidet, og hvordan kan skolen og dens samarbeidspartnere samarbeide på en bedre måte? På bakgrunn disse spørsmålene tar denne oppgaven for seg følgende problemstilling:

”Hvordan forstås bekymringsfullt fravær og hvordan samarbeider skolen og øvrige etater for å hjelpe elever med bekymringsfullt fravær tilbake på skolen”?

Metode I denne studien er det benyttet en kvalitativ forskningstilnærming. Datamaterialet er innhentet gjennom semistrukturerte intervjuer med fem ansatte i etatene skole, skolehelsetjenesten, barnevernstjenesten, PPT og BUP. Intervjuene er tatt opp på bånd og transkribert. Undersøkelsen tar utgangspunkt i en tematisk analyse og det tverretatlige samarbeidet er analysert gjennom tredje generasjons aktivitetsteori som analyseverktøy.

Kilder Drøftingen av oppgaven er hovedsakelig basert på primærkilder, og enkelte sekundærkilder. Kildene er både norske og internasjonale og består hovedsakelig av forskningsartikler på feltet. school refusal behavior”. Nyere norsk litteratur er også valgt for å supplerer dette. Intervjuene utgjør forøvrig en stor del av kildematerialet.

Resultater/ hovedkonklusjoner Informantene opplever bekymringsfullt fravær som et sammensatt og komplekst fenomen fordi det kan være flere årsaker til at problemet utløses eller opprettholdes. Det kan være mange årsaker i de ulike systemene rundt eleven, både individuelle, på skolen, i hjemmet eller på andre arenaer. Funnene i undersøkelsen tyder på at informantene betrakter problematisk fravær som et økende fenomen, og at sakene er svært forskjellige. Samtlige informanter er derfor enige om at involverte etater må samarbeide for å bedre løse disse sakene. Sentrale faktorer for å lykkes med dette arbeidet er: en klar rolle- og ansvarsfordeling, konkrete tilbakeførings- og oppfølgingsplaner som definerer hvordan eleven skal tilbakeføres til skolen og beslutning om hvem som skal ha ansvaret for de ulike tiltakene som iverksettes.

Hovedfunnene i denne undersøkelsen er følgende: samordning krever større grad av forpliktelse og er mindre personavhengig enn samarbeid. Samordning innebærer en felles satsing på tiltak og relasjonene mellom organisasjonene er mer varige. I disse sakene er det viktig at etatene kobles inn så tidlig som mulig, og at de forplikter seg til et tverretatlig samarbeid. Informantene forteller at det til nå har vært tilfeldig hvem som har koordinert og fulgt opp disse elevene. Dette har ført til at problemet ikke har blitt tak i og situasjonen har forverret seg. Det er helt sentralt at det utnevnes en koordinator som har ansvar for iverksetting og oppfølging av tiltakene. Ifølge informantene er det skolen som skal ha dette ansvaret. Det kan diskuteres om kontaktlærer har nødvendig tid og ressurser til å påta seg koordinatoransvaret. Et hovedfunn er at informantene mener at samarbeidet har vært for tilfeldig og personavhengig og at samarbeidet må formaliseres og forpliktes.

Foreldrene og elevene må inkluderes i drøfting av aktuelle tiltak i forhold til hvordan eleven skal tilbake på skolen. Uten foreldrene får de det ikke til, forteller informantene. Foreldrene på sin side, er i en svært vanskelig situasjon og trenger veiledning for å kunne hjelpe barnet sitt.