Abstract
Bakgrunn: Det vanlige er å tillegge fremtidige helsegevinster lavere verdi desto lenger inn i
fremtiden de ligger, på lik linje med andre goder. Dette begrunnes blant annet med en generelt større opptatthet av det nære enn det fremtidige. Hvilken rate som bør brukes i slike tilfeller er et omdiskutert tema, men den vanligste i helseøkonomiske retningslinjer er mellom 3 og 5 %. Samtidig anbefaler Lønning II-utvalget at pasienter i samme situasjon så langt som mulig bør behandles likt. Tid er således ikke et definert prioriteringskriterium. Flere empiriske studier er utført på området, men resultatene er sprikende og innehar en del begrensninger i forhold til overførbarhet til reelle politiske beslutninger.
Hensikt: Å samle inn informasjon om samfunnets tidspreferanser når det kommer til tiltak som ellers er like, og å beregne diskonteringsraten ut fra deres oppgitte betalingsvillighet for de fremtidige helsegevinstene. Videre å finne ut hvordan forskjell i varighet av behandlingseffekt i ulike grupper spiller inn på prioriteringspreferanser og betalingsvillighet.
Følgende to forhåndshypoteser ble definert:
1. Hensyn til likhet/rettferdighet mellom grupper veier tyngre enn preferansen for nær gevinst.
2. Verdien av helsegevinster øker ikke proporsjonalt med varigheten
Metode: Datainnsamling besto i en spørreundersøkelse gjennomført som kombinert utfylling av spørreskjema og personlig intervju. Studenter og et utvalg forvaltere, rådgivere og beslutningstakere i helsevesenet ble satt ovenfor tre ulike scenarioer hvorav de to første hadde til hensikt å teste hypotese 1, mens det siste angikk hypotese 2. Emnene ble angrepet fra flere vinkler innen hvert av scenarioene og svarene samlet dannet tilslutt grunnlag for estimering av tidspreferanser og diskonteringsrater. Studien er en av to tvillingstudier, hvor den andre ble utført av Eivind Kobbevik.
Resultater: Median betalingsvillighet for fremtidstiltaket ble beregnet til å være lik som for nåtidstiltaket i både scenario 1 og 2. Dette tilsvarer en nullrate for diskontering. I scenario 3 ble det funnet en langt mindre enn proporsjonal sammenheng mellom effekt og varighet da respondentene var villige til å betale enten like mye eller 80 % av summen for en effekt som kun var halvparten så stor som en annen.
Konklusjon: Resultatene i studien gav støtte til begge de forhåndsdefinerte hypotesene. Hensynet til rettferdighet og likhet synes i de to første scenarioene å være overlegent preferansen for nær gevinst. På samme måte synes enhvers rett til å oppfylle sitt eget helsepotensiale uavhengig av forutsetninger for effekt å være viktigere enn økonomisk uttelling i scenario 3. Verdien av et tiltak kan, ut fra disse dataene, altså ikke sies å øke proporsjonalt med effektens varighet. Nærmest tilsvarende resultater i tvillingstudien styrker validiteten, men studien i seg selv gir ikke grunnlag for bastante konklusjoner.