Hvordan fortelles fortellingen? : En analyse av fortellemåte, fortellingsforståelse og emosjonell tone i ni norske kinosuksesser

Abstract

Norsk film når stadig nye rekorder hva angår besøkstall og markedsandeler. Blant tallene finner vi enkelte filmer som oppnår langt høyere besøk enn gjennomsnittet. Enkelte filmer som forteller historier det brede norske publikum omfavner. Fortellinger som engasjerer, underholder og setter det virkelige livet på pause. Fortellinger hvor en glemmer at det faktisk er en fortelling, en fortelling som blir fortalt. En glemmer at måten fortellingen blir fortalt avgjør hvordan den oppleves.

I denne studien spør jeg, hvordan fortelles filmfortellingene det brede norske publikum omfavner? Gjennom en kvalitativ analyse av fortellemåten, fortellingsforståelsen og den emosjonelle tonen ni norske besøkssuksesser, belyser jeg ulike aspekter ved dette spørsmålet, og diskuterer aspektene i spørsmålets svar. Ved å kombinere David Bordwells kognitive filmteori og Torben Grodals teori om emosjonell respons, diskuterer jeg interessante deler av fortellemåten og av relasjonen mellom publikum og fiksjonen.

Jeg finner blant annet, at åtte av ni filmer i utvalget innehar alle nødvendige faktorer for økt fortellingsforståelse, samt de viktigste nøkkeldimensjoner for klassisk fortellende film. Jeg finner at de samme åtte av ni filmene er ideelle for en enaktiv-projektiv transaksjon mellom publikum og fiksjonen – publikum vil i disse tilfellene selv oppleve protagonistenes ønsker, aversjoner, mål, drømmer og handlinger. Videre finner jeg hvordan den klassiske hovedstrømsfilmen effektivt skaper variasjoner innenfor de samme rammene. Hvordan filmene er ulike hva gjelder antall handlingstråder, protagonister og sujett-fabularelasjon, men allikevel operer innenfor det samme paradigmet.

Norwegian films keep reaching new records of admissions and market shares. Investigating these figures, we find that some films achieve far more admissions than the average - films which tell stories that are embraced by the broader Norwegian audience. Stories that engage, entertain and put real life on hold. Stories which make the audience forget it is in fact a story. Viewers forget that the way the story is told is in fact what determines their very experience of the story.

In this thesis, I ask what characterizes the stories that are so praised by the Norwegian audience. Through an analysis of the narrative itself, the comprehension of the narrative and the emotional tone in nine Norwegian cinema successes, I highlight different aspects of this question, together with a thourough discussion of its responses. When examining various aspects of the narrative and the relation between the audience and the fiction, I combine David Bordwell’s cognitive film theory and Torben Grodal’s theory of emotional response.

This study finds that eight out of the nine films analysed encompass all the factors inherent in a high narrative comprehension, as well as the most important factors in Classical Hollywood Cinema. I find that the same eight films contain the ideal components for an enactive-projective transaction between the audience and the fiction – when watching these films, the viewers experience for themselves the protagonists' desires, aversions, goals, dreams and actions. This study concludes that despite the films' different story lines, protagonists and relations between the syuzhet and the fabula, they all find themselves within the same paradigm.