Abstract
I dag er jula for mange en høytid med familiekos og hygge, men for bare hundre år siden ble jula ofte forbundet med noe skremmende og farlig. Dette var nemlig en tid da det overnaturlige var spesielt aktivt, og en av de mange vetteflokkene som vandret omkring var åsgårdsreia. Her ser jeg nærmere på hvordan ulike opptegnelser i Norsk Folkeminnesamling framstiller åsgårdsreia, for på den måten å få et mer nyansert bilde enn det som oftest kommer fram i faglitteraturen. Jeg har derfor lagt stor vekt på å vise fram materialet.
Analysen har jeg delt inn i fire kapitler fordelt på ulike tema. Først tar jeg for meg ulike måter å omtale følget på, og hvordan dette hovedsakelig kan knyttes til bestemte geografiske områder. Her ser jeg også på hvem opptegnelsene mener er med, og med noen ytterst få unntak, er dette bestemte grupper, ikke enkeltskikkelser, og er alt fra levende og døde til ulike overnaturlige vesener. Som unntak figurerer Guro Rysserova og Sigurd svein som navngitte lederskikkelser, der begge er sett som skikkelser fra de norrøne sagaene. I de to neste kapitlene undersøker jeg hva åsgårdsreia blir sagt å gjøre, og dermed hvorfor det oppleves som skremmende. Spesielt fortelles det om bortføringer av både mennesker og dyr, men også hvordan den drikker opp alt ølet, og setter seg fast mellom husene. Mens noen trekk finnes over hele landet, er andre klart begrenset til visse geografiske områder. For eksempel er det kun på Vestlandet at den lokker mennesker med gilde gjenstander, og kaster noen på kjerra. Det viser seg at det som i faglitteraturen ofte oppfattes som sentralt ved åsgårdsreia, slik som dens varslende funksjon, ikke nødvendigvis i samme grad speiles i materialet mitt. Fordi mennesker vanligvis finner måter å beskytte seg mot truende krefter, undersøker jeg i kapittel 5 hvordan dette forholder seg til åsgårdsreia. Rådene kunne ha både en kristen og en folkelig opprinnelse, og spesielt korsbruk og stål framheves.
Det som kommer fram i opptegnelsene er hvordan åsgårdsreias besøk på gårdene sjelden er en tilfeldighet. Som oftest har den som utsettes for åsgårdsreia brutt en eller annen samfunnsnorm, enten det gjelder oppførsel, arbeid utført på feil tidspunkt, manglende arbeid eller andre handlinger. Ikke overraskende framstår åsgårdsreia nettopp som en grenseskikkelse, og i folketroen har slike ofte en rolle som voktere av normer slik at ingen bryter dem. I slike tilfeller straffer de hardt. Det er også tydelig at åsgårdsreia har vært et vettefølge mange opp gjennom historien faktisk har fryktet. Selv om det selvfølgelig fantes skeptikere og ikke-troende, var åsgårdsreia noe mange virkelige trodde at kunne lage problemer for dem på en eller annen måte.