Advocacy 2.0 : Political mobilization by advocacy groups in Norway

Abstract

Dette eksplorative studiet undersøker hvordan sosiale medier blir benyttet og oppfattet av både grasrot og tradisjonelle interessegrupper i Norge for å skape sivilt engasjement, spesifikt politisk mobilisering. Basert på datainnsamling ved kvalitative intervjuer, tar studiet et første steg mot å avgjøre i hvilket omfang sosiale media kan fasiliterer sivilt engasjement og mobilisering, for å forene mennesker med mål om å skape politisk, sosiale og ideologisk forandring.

Studiet identifiserer vanlige oppfatninger, strategier og mål ved bruk av sosiale medier blant interessegruppene, og indikerer at de tror sosiale media er spesielt nyttige verktøy for et bredt spekter av aktiviteter, spesielt spredning av informasjon og visualisering av engasjement. På denne bakgrunnen, aviser forfatteren delvis ideen om ‘slacktivisme’, bekrefter mobiliserings-hypotesen som fastholder at sosiale medier styrker den offentlige sfæren ved å tillate nye typer av agenda-setting, og antyder at sosiale medier bidrar til reell forandring. Likefult, respondentene peker på flere utforinger ved sosiale medier, og indikerer at de tradisjonelle maktstrukturene til masse-media og politiske institusjoner stadig er i spill. På en avsluttende note, fastholder forfatteren at media-landskapet er i endring, men at den fulle betydningen av sosiale medier vil være langsiktig, heller en kortsiktig.

This exploratory study examines how social media are being used and perceived by both grassroots and traditional advocacy groups in Norway to create civic engagement and, in particular, political mobilization. Based on data gathered from qualitative interviews a first step is taken to assess the extent to which social media can facilitate civic engagement and mobilization, bringing people together to create political, social, and ideological change.

This study identify common perceptions, strategies, and goals of using social media among the advocacy groups, and suggest they believe social media are particularly useful tools for a wide range of activities, especially spreading of information and visualizing engagement. On this basis the author rebukes in part the idea of ‘slacktivism’, affirms the ‘mobilization hypothesis’ that social media strengthens the public sphere by allowing new modes of agenda-setting, and speculates that social media might contribute to real change. However, the respondents points to several drawbacks of social media and imply that the traditional power structures of mass-media and politics remains in play. On a finishing note, the author agrees that the landscape is still shifting but that the full effect of social media is likely to be long term, rather than short term.