Stabilisering og transport av nyfødte med alvorlige medfødte hjertefeil

Abstract

STABILISERING OG TRANSPORT AV NYFØDTE MED ALVORLIGE MEDFØDTE HJERTEFEIL

Barreth KH1, Silberg IE2, Hansen TWR2 1Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 2Nyfødtseksjonen, Rikshospitalet OUS

ABSTRAKT

Mål: Retrospektiv evaluering av dagens praksis for stabilisering og transport av nyfødte med alvorlige medfødte hjertefeil.

Materiale og metode: Alle nyfødte med alvorlige medfødte hjertefeil i Norge i tidsrommet 2008-2010, og som trengte evaluering og/eller behandling i nyfødtperioden (n=228), ble selektert til studien. Av disse ble 147 barn transportert fra sitt lokalsykehus og 81 barn født på Rikshospitalet. Median GA var 39,5 og median fødselsvekt 3285G. Det var 63% gutter og 37% jenter. Gjennomsnittlig alder ved innleggelse var 2,2 dager. Fysiologiske og biokjemiske parametere før og etter transport ble registrert. Transportmiddel, transporttid og intervensjon under transporten ble også registrert. Disse parameterne ble benyttet i en helhetlig vurdering for å vurdere kvaliteten av dagens prosedyrer for å stabilisere og transportere nyfødte med kompleks medfødt hjertefeil. Dette var en studie godkjent som kvalitetsstudie etter nåværende regelverk.

Resultater: 89 (39 %) av barna ble oppdaget prenatalt, av disse ble 85% født på Rikshospitalet og 15% ble født på hjemmesykehuset. Blant de barna som ble transportert ble kompleks medfødt hjertefeil mistenkt ved prenatal diagnostikk hos 9%, hypoksi (48%), bilyd/svake lyskepulser (15%), pulsoksymetriscreening (22%) og av annen årsak (7%). Hos ca. 30% var innleggelsesdiagnosen forskjellig fra endelig diagnose på Rikshospitalet. 40% ble transportert med ambulansefly, 39% med veiambulanse, 23% med helikopter og 2% med rutefly. Median transporttid var 180 min (6-365 min). 71% fikk PGE-infusjon med median dose 20 ng/kg/min. 34% lå på respirator, 27% var sedert, 10% fikk pressor og 52% hadde fått antibiotika. Av intravaskulære tilganger hadde 86% veneflon, 23% NVK, 13% AK, 11% NAK, 3,4% intarossøs tilgang og 1,4% CVK. Alle transportene var teknisk vellykkede uten avgjørende avvikelser. Ved innkomst var gjennomsnittlig SaO2 84%, RR 55, HR 146, mean BT 52 og temperatur 37,1. Det var ingen signifikant endring i disse målene fra før transport, mens pH, pCO2, laktat og BE var signifikant forbedret etter transport.15 barn ble utskrevet døde, ytterligere 32 barn er døde i dag. Ingen av dødsfallene var transportrelaterte.

Konklusjon: Dagens praksis for stabiliserende behandling før og under transport av barn med alvorlige medfødte hjertefeil er trygg, men forbedringer bør overveies. Fordi det er mange sykehus og få tilfeller av barn med komplekse medfødte hjertefeil bør det utarbeides nasjonale retningslinjer stabiliserende behandling før og under transport av disse barna. Tidlig kommunikasjon mellom lokalsykehuset og Rikshospitalet er viktig for å legge en felles plan for stabiliserende behandling.

STABILIZATION AND TRANSPORT OF NEONATES WITH COMPLEX CONGENITAL HEART DEFECTS

Barreth KH1, Silberg IE2, Hansen TWR2 1The medical faculty, University of Oslo 2NICU, Rikshospitalet OUS

ABSTRACT

Objective: To retrospectively evaluate present-day practice for stabilization and transport of neonates with complex congenital cardiac defects before arrival at OUS Rikshospitalet (the national referral facility).

Material and methods: All neonates born with severe CHD in Norway during 2008-2010, and who needed transfer to the national referral hospital (n=228), were included in the study. Of these, 147 neonates were transported from their local hospital to Rikshospitalet, while 81 neonates were delivered at the referral facility. Median GA was 39.5W, median birth weight 3285 g. 63% were boys and 37% girls. The mean age by admission was 2,2 days. Physiological and biochemical parameters before and after transport were recorded. The mode of transport, time for transport and intervention required during transport were also noted. These parameters were used to evaluate the quality of today’s practice of stabilization and transport of neonates with severe CHD.

Results: 89 (39 %) of the neonates were diagnosed prenatally, of these 85% were delivered at Rikshospitalet and 15% were born at their local hospital. Among the transported neonates severe CHD had been suspected by prenatal examination in 9%, hypoxia was noted in 48%, murmur/weak femoral pulses in 15%, screening by pulsoximetry detected 22% and other causes to suspect CHD were found in 7%. In ≈30% the pre-transport diagnosis and the final diagnosis at Rikshospitalet differed. 40% were transported by air ambulance, 39% by road ambulance, 23% by helicopter and 2% by scheduled air transport. The median time of transport was 180 min (6-365 min). 71% received a PGE2-infusion with a median dose 20 ng/kg/min. 34% were intubated, 27% were sedated, 10% received inotropes and 52% had received antibiotics. Intravascular access included 86% peripheral i.v., 23% UVC, 13% PAL, 11% UAC, 3,4% intraosseous access, and 1,4% CVC. All of the transports were technically successful with no significant mishaps. On arrival, mean SaO2 was 84%, RR 55, HR 146, mean BT 52 mmHg and temperature 37,1°C. These parameters had not changed significantly from before transport. However, pH, pCO2, lactate and BE were all significantly improved after transport. 15 neonates died prior to discharge, with a further 32 neonates are dead today. None of the deaths were related to transport.

Conclusion: The current practice for stabilization and transport of neonates with severe CHD is safe, however improvements should be considered. National guidelines to standardise treatment across the many hospitals in Norway could be benefical given CHD is a rare condition. Early communication between the local hospital and the referral facility is important to agree on a plan for stabilization before and during transport.