| dc.description.abstract | Aserbajdsjans plassering mellom øst og vest har blitt snudd til et positivt element i nasjonsbyggingen: Aserbajdsjan er stedet for et viktig kulturmøte, og får rollen som kulturformidler fra Østen til Vesten. Men den nye staten sliter med å finne sin plass i verdenssamfunnet, og definere hva nasjonen skal inneholde.
Denne oppgaven belyser aserbajdsjansk kultur og nasjonale identitet. Jeg har valgt seks felt som fokus for studien: a) etnisk identitet, b) språk, c) religion d) historie, e) populær-kultur og f) Aserbajdsjan og den øvrige verden. Jeg har utført en nærstudie av ungdommer, ettersom de unge vil kunne igangsette endringer i aserbajdsjansk politikk og samfunn fremover. Innsamlingsmaterialet er basert på intervju og observasjon.
Informantene utgjør to grupper: En gruppe er aserbajdsjanske studenter i Baku, den andre gruppen er den aserbajdsjanske ungdoms-diasporaen i London. Ved å studere aserbajdsjanere i Aserbajdsjan og i Vest-Europa, har jeg sett på ungdommers nasjonale identitet og hvordan de sammenligner Aserbajdsjan med vest-europeiske land. De seks feltene jeg ser nærmere på, gir informasjon om hvordan unge aserbajdsjanere tar bevisste eller ubevisste valg i forhold til sin nasjon og sin identitet, og hvordan de reagerer på den nasjonale linjen som påføres ovenfra. Ved å se på perspektivet nedenfra , fra vanlige ungdommer, er funnene representative for en stor del av den aserbajdsjanske befolkningen.
Blant aserbajdsjanske unge vil jeg hevde at der er en rekke ulike preferanser og oppfattelser av nasjonal og kulturell identitet. Likevel er det synlig at etniske minoriteter og russisk språk og er på vei ut til fordel for én felles, aserbajdsjansk linje. Denne linjen medfører en ny, etnisk forståelse av termen aserbajdsjaner som innlemmer alle folkeslag i landet, i motsetning til (det tidligere etniske) begrepet azeri for titulærbefolkningen i Aserbajdsjan. Altså søker den politiske staten og den kulturelle, etniske nasjonen å møtes i en homogeniserende nasjonsbyggingspolitikk. Azeri språk har fått ny status, og ungdommen velger bort russisk. Historien har blitt et nasjonalistisk virkemiddel i konflikten mot armenerne i Nagorno-Karabakh, og ved å se på ungdommenes uttalelser angående konflikten, får man en kulturell forståelse av hva som er sårt og uforståelig for ungdommen som har vokst opp med krig og konflikt mot naboene armenerne. Videre har islam fått en høyere status i det aserbajdsjanske samfunnet de siste årene, noe ungdommene har initiert. Men det virker som om denne islamske oppblomstringen har ført til en polarisering i det aserbajdsjanske samfunn: De søm ønsker flere religiøs symboler samt binde nasjonen sammen rundt islam og dem som ønsker en sekulær stat. Aserbajdsjan har siden Sovjetunionens brudd relatert seg nært til Tyrkia, på den kulturelle side, og Vesten gjennom oljeindustri og modernisering. Aserbajdsjan har ambivalente relasjoner til de tidligere imperiemaktene i området: Iran (Persia) og Russland. Ved å studere de unges lesninger av verden rundt Aserbajdsjan og Aserbajdsjans plassering i verden kommer det frem at ungdommen ønsker at Aserbajdsjan skal bli kjent i omverdenen. De unge ser det som sitt mål å gjøre Aserbajdsjan kjent på en produktiv måte i Vesten.
Ungdommene i Baku viser lite interesse for politikk og for reform. Men de er ikke utelukkende positive til myndighetenes nasjonale politikk. Den aserbajdsjanske diasporaen i London er svært kritiske til aserbajdsjansk høyere utdannelse, Nagorno-Karabakh-forhandlingene, samt utviklingen (eller mangelen på denne) av demokratiet i Aserbajdsjan. Men de unge i London er likevel mer positive til en bevisst nasjonal(istisk) identitet og til en homogeniserende nasjonsbyggingspolitikk.
Ved å sitere ungdommene, og ved å sammenligne og analysere deres uttalelser, håper jeg å bidra til forståelsen av aserbajdsjansk kultur, moral, samfunn og politikk. | nor |