Hvorfor våkner ikke den hviterussiske rytteren? : forklaringer på den hviterussiske opposisjonens marginalisering

Abstract

Hviterussland er en av de tidligere sovjetrepublikkene som kjennetegnes ved et autokratisk system hvor president Aleksandr Lukasjenko siden 1994 har styrt landet på en omdiskutert måte. Landets utvikling har fellestrekk med en del av de postsovjetiske kaukasiske og sentralasiatiske statene, som Turkmenistan, Aserbajdsjan og Usbekistan. Felles for dem er de autokratiske trekk, med et sterkt presidentstyre. Landet kjennetegnes videre av en marginalisert nasjonaldemokratisk opposisjon.

Med bakgrunn i karakteristikken av opposisjonen, er det interessant å undersøke hvorfor opposisjonen ikke klarer å skape oppslutning rundt sitt mål om regimeendring. I den forbindelse ser jeg på hvilke elementer som spiller inn og medvirker til dagens situasjon. Jeg har derfor valgt å ta for meg følgende problemstilling: hva er forklaringene på den hviterussiske opposisjonens marginalisering? Jeg ønsker å drøfte grunner til deres manglende gjennomslagskraft, blant annet sett i forhold til den ukrainske opposisjonen.

I arbeidet med å avdekke de ulike grunnene til opposisjonens fravær av gjennomslagskraft, har jeg tatt bruk to rammeverktøy. Det første rammeverktøyet er en konseptualisering av den hviterussiske opposisjonen som en sosial bevegelse. Det andre er anvendelse av stiavhengighet som integrative approach. Fordelene ved disse verktøyene er at de skaper en bedre forståelse av de ulike forklaringene til gruppens marginalisering og samspillet mellom dem.

Grunner til den hviterussiske opposisjonens marginalisering kan sammenfattes i følgende punkter: - Landets historie preges av mangel på selvstendighet, den historisk svake hviterussiske nasjonaliteten, historisk svake nasjonaldemokratiske bevegelser og to ulike historiske kulturpolitiske versjoner. Disse historiske røttene har innvirkning på opposisjonen. - Opposisjonen er preget av interne konflikter og intelligentsiakarakteristikk. Videre representerer ikke budskapet deres et appellerende alternativ for befolkningen sett i lys av deres preferanser. - Regimets politikk mot opposisjonen kjennetegnes av undertrykkelse, virtuell politikk og forebyggende arbeid. Sammenlagt skaper dette et smalt og kontrollert handlingsrom for opposisjonen og gir dem små mobiliseringsmuligheter. - De geopolitiske faktorene Russland og Vesten legitimerer og bidrar til at regimet kan fortsette i samme retning.

Rammeverktøyene gjorde det mulig å få en bedre forståelse av sammenhengen mellom de ulike grunnene til opposisjonens manglende fremgang. Å belyse opposisjonen som en sosial bevegelse tydeliggjorde samspillet mellom de ulike aktørene, opposisjonen, regimet og befolkningen. Stiavhengighet fremhevet derimot vekselspillet mellom de strukturelle og aktørmessige forklaringene, altså de bakenforliggende og direkte forklaringene på opposisjonens marginalisering.