Abstract
I et Europa hvor det sekulære samfunnet er en realitet, har religion likevel klart å få en større plass på dagsorden i den senere tid. Vi innser at religion for mange mennesker er en del av deres kultur og ikke minst deres identitet. Etter verdensomspennende hendelser de siste femten årene, har verdenssamfunnet oppdaget at en må behandle religion med omhu fordi den nettopp har en så stor påvirkningskraft og betydning for så mange mennesker.
Religionen har også gjort et comeback på den politiske scenen de siste årene der flere statsledere bevisst bruker religion for sin politiske agenda. Dette er ikke nytt på Balkan. I løpet av 1980 tallet gikk Jugoslavia fra å være et sosialistisk kommunist styre, der religion var et mer eller mindre ikke-tema, til å gå inn i en ny ”vår”, der religion blomstret frem og fikk en konkret samfunnsrolle, nemlig identitetsskaping.
I denne analysen av utgitte taler holdt i perioden 1990 til 1995, skal vi se nøyere på hvordan politikerne Alija Izetbegović, Radovan Karadžić og Franjo Tuđman brukte religion i deres politiske diskurs under den turbulente tiden og oppsplittingen av Jugoslavia.
Analysen vil gi et innblikk i hvilken rolle islam og katolsk og ortodoks kristendom spilte i den politiske diskursen hos de utvalgte politikerne. Hovedpoenget med analysen er ikke å gå inn i en teologisk debatt om bruken av de nevnte religionene var korrekt eller ikke, ettersom det ofte kan tolkes subjektivt. Analysen er mer opptatt av hva som blir sagt der religion brukes enten implisitt eller eksplisitt, for deretter å analysere hvordan religionen ble brukt i den politiske diskursen og hva som var formålet med dette.