Mekanismer for metastasering

Abstract

De fleste humane cellene inneholder hele det humane genom, mye mer enn den enkelte celle noen gang trenger. De bærer dermed et voldsomt potensial og en enorm evne til selvbestemmelse. Mange celler bevarer evnen til å vokse og å dele seg lenge etter at organismen er ferdig utviklet. Denne evnen til proliferasjon og deltagelse i vevsmorfogenesen muliggjør vedlikehold av det voksne vevet gjennom hele livsløpet til organismen ved både reparasjon av skade og utskiftning av celler som er utslitt . Samtidig utgjør denne autonomiteten en stor risiko, fordi individuelle celler kan få tilgang til informasjon i sitt genom de i utgangspunktet ikke skulle hatt tilgang til. Genomet kan også bli utsatt for mekanismer som endrer dets struktur og dermed informasjonen. Resultatet blir da muterte, høyst anormale fenotyper. I disse endringene kan også endringer i celleprogram forekomme, og dette kan igjen lede til populasjoner av celler som ikke følger vanlige regler for vevskonstruksjon og vedlikehold. Det er disse cellene som er ansvarlige for dannelse av humane tumorer. Celler som danner en tumor er et utrykk for normal utvikling som har tatt feil retning. Organismen innehar mekanismer som skal hindre cancerceller å forekomme, men noen ganger går det galt. Mens vanlige, normale celler er nøye programmert for å muliggjøre organismens overlevelse og eksistens, ser kreftceller ut til å være opptatt med kun en ting, nemlig det å lage flere kopier av seg selv og bevege seg utenfor det vevet de normalt holder til. . I de tidlige fasene av tumorprogresjonen deler cancercellene seg nær det stedet deres forfedre først begynte sin ukontrollerte proliferasjon. Resultatet, vanligvis synlig først mange år senere, er en primær tumormasse. Før eller siden vil en tumor i alle kroppsvev forstyrre funksjonen til organene der de har startet og begynne å gi symptomer. I mange tilfeller skyldes symptomene press fra en voksende tumor. Men primærtumorene står for kun ti prosent av de kreftrelaterte dødsfallene. De resterende 90 % forårsakes av metastaser. Disse metastasene dannes av cancerceller som har forlatt primærtumor og reist av gårde med blod- og lymfesystem for å danne nye kolonier andre steder i kroppen. Metastasene er de farligste manifestasjonene av cancersykdommen. Når de slår seg ned på fjerne steder i kroppen ødelegger de ofte mye. Majoriteten av humane tumorer oppstår fra epitelialt vev. Epitel er lag av celler som kler veggene i hulrom og kanaler inne i kroppen, samt fungerer som dekke mot utsiden. Under de epiteliale cellelag ligger basalmembranen, basale lamina, som skiller epitelet fra underliggende lag av bindevev; stroma. Basalmembranen er en spesialisert type ekstracellulær matrix og dannes stort sett av proteiner sekrert fra epiteliale celler. Hovedfunksjonene er å fungere som stillas i vevene og skille mellom de ulike vevstypene. I tillegg fester cellene et utvalg av biologisk aktive signalmolekyler til basalmembranen. Epitel danner de cancerformene vi kjenner som carcinomer, og utgjør 80 % av cancerrelaterte dødsfall i den vestlige verden. Inkludert her er cancer i alle deler av GI-traktus, hud, melkekjertler, pankreas, lunger, lever, ovarier, galleblære og urinblære. De fleste carcinomer faller inn under to hovedkategorier som reflekterer de to primære biologiske funksjonene assosiert med epitel. Plateepiltelcarcinomer stammer fra epitelet som kler og beskytter underliggende vev og organer. Adenocarcinomene stammer fra kjertelepitelceller som inneholder spesialiserte celler som secernereer substanser til dukter eller kavitetene de kler. I denne omtalen er det carcinomer som omtales, men andre kreftformer følger ofte lignende mønstre det her fortelles om. De resterende kreftformene oppstår i nonepitelialt vev omkring i kroppen. De fleste stegene i cancerdannelsen er ganske godt forstått. Men forståelsen vår av invasjon og metastasering er fortsatt ganske liten.